Frankrike, del 8: Kultur, høflighet og væremåte

Introduksjonen til denne artikkelserien finner du her.

Å generalisere et land med over 60 millioner innbyggere er egentlig utrolig naivt. Det er også et minefelt. Jeg tar allikevel sjansen på å gå inn på noen generelle punkter, men ta alt med noen kilo salt. Jeg kan ikke gjenta ofte nok at franskmenn er like forskjellige innbyrdes som nordmenn. Men når det er sagt så ER de mer opptatte av skikk og bruk enn hva vi er.

Franskmenn blir ofte sett på som – i mangel av et bedre ord – litt «sære». Ikke vil de snakke engelsk, og de blir gjerne også fremstilt som sjåvinistiske og arrogante, gretne og kanskje litt vriene. Det finnes garantert franskmenn som både nekter å snakke engelsk og som er både sjåvinistiske og arrogante, men jeg har sjeldent møtt noen selv - når det gjelder de aller fleste franskmenn så er det bare ikke fullt så enkelt. Med litt kunnskaper om skikk og bruk og kanskje noen lokale ord og utrykk blir oppholdet fort litt kjekkere og mer interessant uansett hvor du reiser i verden.

Forstår franskmenn flest engelsk?

La oss ta språket først. Det stemmer nok alt for ofte at engelskkunnskapene til den jevne franskmann sjeldent er noe å rope hurra for, noe som kan være frustrerende for turister som ikke snakker fransk. Dette er i ferd med å forandre seg litt, men jekk ned forventningene og vær tålmodig. De franskmennene som snakker godt engelsk finner du vanligvis i høyt lønnede stillinger i eksempelvis eksportavdelingen i et større firma – ikke i dårligere betalte serviceyrker.

Engelsk er også vanskeligere å lære for franskmenn enn for oss nordmenn. For dem er det mye, mye lettere å lære italiensk eller spansk, som er langt nærmere språk – spesielt italiensk. Fransk språkundervisning kan i tillegg være veldig teoretisk med liten vekt på å praktisere. Og i og med at man i Frankrike dubber det meste av filmer og TV-serier så blir de ikke eksponert for noe i nærheten av så mye engelsk som vi blir.

Resultatet er helt andre engelskkunnskaper enn hva vi er vant med. Men de aller færreste franskmenn blir sure på en turist som ikke kan fransk, men de kan derimot bli flaue over egne manglende språkkunnskaper – husk at du setter dem i noe som de opplever som en litt skummel og pinlig situasjon. Franskmenn liker ikke å føle seg dumme, utilstrekkelige og å komme til kort. Og det er ofte akkurat det som de gjør i slike situasjoner.

Husk gjerne at engelskmenn og amerikanere er minst like lite språkkyndige som franskmenn – vi nordmenn tar engelsk litt for gitt, og har en tendens til å se på engelsk som en slags «esperanto», et praktisk språk til å bestille øl i Syden - men det gjør bare ikke franskmenn, og for den sakens skyld heller ikke mange spanjoler, italienere og tyskere. Frem til rundt første verdenskrig var fransk diplomatiets og de velutdannedes språk, et språk som var vanlig å lære, så tok engelsk litt etter litt over tronen – og det synes de selvsagt at er litt sårt, det hadde vi og gjort.

Det dummeste du kan gjøre er å ta det for gitt at de mestrer engelsk og bli tydelig skuffet. Vær tålmodig og litt ydmyk heller. I de fleste land får du bonuspoeng om du lærer noen ord og utrykk på det lokale språket, og her er Frankrike overhodet ikke et unntak. Du kommer fort lengre med «parlez-vous anglais?» enn med «do you speak English», de fleste vil sette pris på at du prøver, og hvis du dummer deg ut først er det lettere for de å gjøre det samme etterpå.

Dersom du derimot bor og jobber eller studerer i Frankrike, forventer de av deg at du mestrer fransk godt, og de vil ikke nødvendigvis applaudere deg for haltende franskkunnskaper – og i hvert fall ikke switche til engelsk for å gjøre deg en bjørnetjeneste, selv når de kan engelsk godt selv. Det er en hard, men effektiv skole, og jeg tipper at resultatet er at utlendinger i Frankrike lærer fransk langt fortere enn utlendinger i Norge lærer norsk.

Ingen forventer at utlendinger skal kunne regionale minoritetsspråk, som bretonsk, flamsk, elsassisk, katalansk eller baskisk, men de som prater disse språkene setter selvsagt umåtelig pris på det. Bestiller du for eksempel en øl på baskisk i Baskerland risikerer du masse nye venner, gratis drikke og en skikkelig dagen derpå.

Men et unntak er korsikansk. Korsikanere kan faktisk finne på å bli mistenksomme eller til og med litt fornærmet hvis du prøver deg på språket deres (som er farlig likt den toscanske dialekten). De vil sannsynligvis lure på om du prøver å fiske utav dem politiske holdninger, eller føle at du blir alt for privat og personlig alt for kjapt. Hold deg til fransk hvis du kan det, engelsk hvis de kan det, det er også veldig vanlig at korsikanere kan italiensk – sannsynligvis langt vanligere enn at de kan engelsk.

Det finnes flere franske dialekter, men mange franskmenn vil forsøke å snakke mest mulig Paris-fransk. De bruker sjeldent dialektutrykk med andre enn familie og nære venner, ofte har de kun en aksent som røper hvor de kommer fra. De har et HELT annet forhold til dialektbruk enn oss nordmenn, og den franske stat ser ikke på det som sin oppgave å bevare hverken regionale språk eller dialekter. Hvordan noen snakker fransk sier ofte mer om utdanning og sosial klasse enn bare hvor de kommer fra. Frankrike er veldig sentralisert, men slik har det ikke alltid vært, og det finnes fortsatt masse lokalpatriotisme. En person fra Clermont-Ferrand er først og fremst en auvergnat, dernest franskmann. En person fra Paris er først parigot (som er litt nedlatende, de vil selv foretrekke parisien), så franskmann. En person fra Nord-Pas-De-Calais er først og fremst en ch’ti – og så videre.

Det finnes også flere andre varianter av fransk rundt i verden. Man skal ikke lengre enn til fransktalende Belgia før man kan høre belgiernes karakteristiske dialekt. I deler av Sveits og Italia (Tyrol) er fransk også veldig vanlig. Mange franskmenn trekker på smilebåndet når de hører québéqois – kanadisk fransk fra Québec, med en veldig karakteristisk aksent, og med mange ord og utrykk som franskmenn ikke forstår bæret av. Den utrydningstruede Lousiana-fransken, som ikke må forvekslet med Louisiana-kreolsk, kan minne litt om québéqois, men de ruller på r’ene og snakker bedagelig langsomt. I flere afrikanske land snakker de en egen variant av fransk, og fransk danner basisen for opptil flere kreolske språk rundt omkring i verden – i det karibiske hav, i det indiske hav, samt i Louisiana.

Stolthet og fordommer

Franskmenn er ofte stolte av sitt eget språk og landet sitt. De er stolte av rikdommen i språket, fransk litteratur, poesi og filosofi, og søkenen etter de finere tingene i livet – og det er det faktisk fullt forståelig at de er.

Flere franskmenn kan finne på å mene at de bor i det mest siviliserte landet i verden. Og parisere kan videre mene at de bor i den mest siviliserte byen i det mest siviliserte landet i verden. Det enkleste, med mindre man er glad i fullstendig meningsløse diskusjoner, er å bare akseptere det, og ha i bakhodet at nasjonal stolthet overhodet ikke er noe bare franskmenn har patent på.

Det kan også være greit å ha i bakhodet at når franskmenn er stolte av landet, kulturen, maten, vinen eller hva det skulle være, så er de stolte av noe overordnet – de går ikke nødvendigvis rundt og mener at franskmenn i sin alminnelighet er verdens beste folkeslag, oftest snarere tvert imot. Franskmenn kan være skikkelig kritiske mot mye og mangt om sitt eget land, men den franske kulturen er de fleste stolte av – og som med de fleste folkeslag rundt i verden setter de ikke alltid pris på evt. kritikk fra utlendinger. Men er du saklig, høflig og kunnskapsrik, så kjør på – de fleste franskmenn er glade i å diskutere.

Du bør ikke regne med rare kunnskaper om (eller interesse for) Norge. De vil vanligvis blande sammen alle skandinaviske land, og legge til et par andre land for moro skyld. Du kan forklare til du er blå i ansiktet at du er norsk, men du bør ikke bli overrasket om de raskt glemmer det og plasserer deg i f.eks. Danmark. Det er ikke vondt ment, men de har vanskelig for å skille mellom de nordiske landene - jeg har venner og tidligere kolleger som tror jeg er svensk, finsk, dansk eller til og med nederlandsk. De har ofte respekt for de nordiske landene, som de ser på som foregangsland når det gjelder politikk, sosiale forhold, likestilling og toleranse. Men samtidig synes de nok like ofte at vi er litt uinteressante, og kanskje også litt kjedelige – de kan som regel mye mer om større land, andre latinske land, tidligere kolonier, for ikke å snakke om deres eget land. Legg igjen den svulmende nasjonalfølelsen hjemme så går det mye lettere.

Høflighet i Frankrike

Dette har blitt nevnt før – høflighet er mye viktigere i Frankrike enn hva vi nordmenn er vant til.

Franskmenn lærer fra barnsben av hvordan man hilser på og titulerer andre, og hvordan man oppfører seg. De lærer å være «corrècte» - korrekt, et paraplyord som kan bety både å være høflig og å vite hvordan man skal te seg i forskjellige situasjoner – hva man skal gjøre, og like ofte hva man ikke skal gjøre. Ordet kan til en viss grad oversettes til «folkeskikk», selv om det ikke er helt dekkende. Franskmenn kan fort miste tålmodighet med og respekt for folk som ikke oppfører seg «corrècte».

Men ingen vits i å avbestille Frankrike-turen i frykt. De fleste franskmenn mister ikke nattesøvnen dersom en utenlandsk turist ikke oppfører seg helt «corrècte», og i tillegg er de fleste ikke dummere enn at de forstår at utlendinger kan ha litt andre skikker. Som turist holder det med normal folkeskikk, de mer kompliserte nyansene blir viktige først ved personlige eller yrkesmessige relasjoner.

Å hilse er HELT essensielt i Frankrike. Hvis det er et fransk ord du bør lære deg, så er det «bonjour». Og selvsagt «bonsoir» om kvelden. Du får ekstrapoeng om du legger til «monsieur» eller «madame» etterpå - spesielt hos godt voksne og eldre franskmenn. «Mademoiselle» bør du bare bruke til veldig unge jenter som umulig kan være gift, bruk «madame» dersom du er i tvil.

Og når skal man hilse, og hvem skal man hilse på? Det er ikke spesielt vanlig å hilse på tilfeldige folk på gata i Frankrike, i hvert fall ikke i de større byene – på metroen i Paris vil folk flest bare se rart på deg hvis du gjør noe som helst annet enn å ignorere medpassasjerenes eksistens. Det er ikke forventet på mindre steder heller, men i mindre landsbyer er det langt vanligere at forbipasserende vil si bonjour til deg - spesielt eldre mennesker.

Men hvor du enn er i Frankrike - straks det er en relasjon inne i bildet, selv om det er selger/ kunde, forventes det at man hilser. Man hilser når man kommer i kontakt med eller ber om oppmerksomheten til noen, for eksempel når man bestiller noe - å gå rett på sak uten et «bonjour» først regnes som ekstremt uhøflig og respektløst. Dette er en ren refleks hos dem, de har blitt hjernevasket med det siden de var bittesmå. Det er så naturlig for dem å si bonjour at de knapt skjenker ordet en tanke – men de legger alltid merke til det når noen IKKE sier det. Mange, muligens de fleste, vil allikevel neppe gidde å bry seg nevneverdig, men enkelte kan bli skikkelig fornærmet og gjøre situasjonen ubehagelig.

Ber du om noe, legg til «s’il vous plaît» - vær så snill (ordrett oversatt: «hvis det Dem behager»), like viktig for franskmenn som «please» er for engelsktalende - og si «merci» når du får det. Si det i verste fall på engelsk, de glosene forstår de fleste franskmenn. Hvis du beordrer en kaffe uten hverken å ha sagt «hei» først eller «vær så snill» etterpå tar mange det som om du har spyttet dem i trynet – og kanskje du selv får en diskret spyttklyse i kaffen...?

I Frankrike er service i større grad et samspill enn hva tilfellet ofte er i eksempelvis Skandinavia, eller spesielt Nord-Amerika. Kunden har IKKE alltid rett i Frankrike, i hvert fall ikke hvis kunden er uhøflig og brysk - og en "Karen" på Frankriketur vil neppe bli tatt seriøst av noen. Men igjen - ingen vits i å avbestille Frankriketuren i frykt, vanlig oppførsel, vanlig folkeskikk og litt gangsyn kommer man langt med de fleste steder i verden.

Smil og diskresjon

Franskmenn smiler sjeldent for å utrykke serviceinnstilling. Ofte er et svakt vennlig smil det meste du kan forvente. Men her kan det selvsagt være store forskjeller mellom en upretensiøs landsens kro og en finere restaurant eller snobbete butikk i Paris, og så kommer det selvsagt an på franskmannen.

Men franskmenn forventer generelt kun høflig, korrekt oppførsel fra hverandre, de er glade i diskresjon, og de kan bli satt ut av påtatte serviceglis fra kelnere og selgere som virker overlykkelige av å se dem. Slikt blir av de fleste sett på som noe fjollete og hyklersk, og i tillegg veldig amerikansk – som sjeldent er et kvalitetsstempel i Frankrike. At en ekspeditør eller kelner fremstår som uinteressert eller til og med gretten vil de færreste franskmenn bry seg det minste om. Det eneste som er viktig for dem er at hen oppfører seg høflig og corrècte og gjør jobben sin. De vil bli langt mer fornærmet av en smilende og vennlig kelner som ikke oppfører seg corrécte. Et smil virker sjeldent avvæpnende i Frankrike.

Dette kan få mange franskmenn i servicebransjen til å virke litt uvennlige og kjølige for mange utlendinger, men det er overhodet ikke hensikten. Falske smil er ikke «sérieux» for dem. En vanlig fransk kelner er der for at du skal få hygge deg i fred og få best mulig service – ikke for å late som om hen er bestevennen din. De fleste franskmenn smiler når det faktisk er noe å smile av, og enkelte kan bli mistenksomme dersom noen smiler bredt til dem uten noen åpenbar grunn. Blir du satt ut av en stivere oppførsel enn hva du er vant med så slapp av – det er ikke vondt ment, snarere tvert imot. Franskmenn i serviceyrker er seriøse fagfolk, ingen franskmenn forventer at de skal være geishaer.

Franskmenn kan selvsagt fint smile, le, til og med skrattle, men det sitter litt lengre inne hos mange å gjøre slikt foran folk de ikke kjenner. Franskmenn er glade i diskresjon. Er du på restaurant og snakker og ler høyt, risikerer du å være til sjenanse for de andre gjestene.

De, du og franske kyss

Når du først blir bedre kjent med franskmenn blir skikk og bruk vanligvis mindre formelt – men også dessverre mer komplisert.

Franskmenn er fortsatt Des eller dus, og bevisste på det. Skikken er at man sier du (tu) til barn, familie og veldig gode venner, De (vous) til alle andre. Enkelte franskmenn, spesielt eldre, tviholder mer på vous enn andre, noen få kan til og med bruke vous med nær familie - men min erfaring er at de aller fleste franskmenn har lav terskel for å gå kjapt over til tu, og de bruker det ofte fra første stund med nye venner, venners venner, nye bekjentskap og kolleger. La franskmennene styre dette selv. Er du bare turist trenger du vanligvis kun å forholde deg til vous.

Når man først er dus bytter man ofte bonjour med salut (hei), og au revoir (på gjensyn, farvel) med ciao. Sistnevnte er adoptert fra italiensk, men franskmenn sier kun ciao når de går, ikke når de kommer. Adieu har jeg aldri hørt noen bruke.

Håndhilsing er vanlig, men det er normalt ikke noe turister i Frankrike trenger å forholde seg til. Man håndhilser vanligvis ikke på ansatte på hoteller, spisesteder eller i butikker. Men får du noen franske bekjentskap forventer de at dere håndhilser, eller gir la bise.

Det franske kysset – la bise – kan høres skummelt ut for sjenerte utlendinger, men det er ingenting å være redd for – det er en lett klem hvor man kysser ut i luften mens man lager en liten smaskelyd. Det er oftest mindre fysisk kontakt involvert enn med håndhilsning. Utfordringen er å vite hvem man skal kysse. Franskmenn kysser minst to ganger, ved hvert kinn, men av og til tre eller flere, og det kan variere hvilket kinn man kysser først – kommer an på hvor i Frankrike man er, men slapp av, de er like forvirret selv.

Man kysser nær sagt alltid barn, og damer gir oftere la bise enn de håndhilser – og menn kysser nesten alltid damer. Men noen damer liker ikke la bise med folk de ikke kjenner, og noen synes i tillegg at håndhilsing blir for maskulint, så da blir det fort litt pinlig når man introduseres.

Menn som kjenner hverandre godt kan fint utveksle la bise, dette var lenge mest vanlig syd i Frankrike, men har etterhvert blitt ganske vanlig i resten av landet også. Gjøres med familie, eller gode venner. La bise er ikke noe de aller fleste menn gir hverandre fra første stund, slapp uansett av og la som sagt franskmennene styre hvordan dere hilser. Ellers kan jeg bare ikke anbefale denne videoen sterkt nok for de som vil vite mer om dette!

Man håndhilser (eller gir la bise) hver gang man treffes. Er det noen du treffer hver dag, eksempelvis kolleger, så gjør du det hver dag – men bare en gang til dagen, det regnes som pinlig å ha glemt at du allerede har hilst på noen. Distré franskmenn skyr kaffeautomaten på jobben som pesten av den grunn. I større bedrifter med kontorlandskap blir av og til de ansatte enige om at man dropper håndhilsing og la bise. Da slipper de som kommer sist eller går først å gå rundt i en halvtime for å hilse på alle individuelt.

Franskmenn sier nesten alltid navnet, eller tittelen, eller begge deler til den de hilser på etter bonjour. Er det en flyktig profesjonell relasjon sier de bare bonjour monsieur/ madame. Neste skritt er bonjourmonsieur/ madame fulgt av etternavnet. Er dere på tu hopper de over monsieur/ madame og bruker fornavnet ditt. Mitt navn – Yngve – er umulig å uttale for franskmenn, så jeg er sykt upopulær. Dette er ganske viktig for dem, så du bør være flink til å memorisere navn – de forventer at du kan navnet deres hvis dere er venner eller kollegaer, og de legger en innsats i å lære og huske ditt.

Å prate og henge med franskmenn

Her er jeg inne på litt farlig territorium, for franskmenn er selvsagt like innbyrdes forskjellige som alle andre.

Det første du bør etablere er hvor formelt forholdet med de som du er med er. Er dere på «vous» forventes det at du er diskret og nøytral, og du bør “føle deg frem” litt. Er dere på «tu» kan du vanligvis være litt mer deg selv – men i mindre doser enn du kanskje er vant med.

Som nevnt liker veldig mange franskmenn å diskutere, debattere og til og med kverulere. Enkelte kan velge å ta et annet standpunkt enn de egentlig har, kun for diskusjonens skyld. De er opplærte til å resonnere seg grundig frem til en konklusjon, og ser på livlige diskusjoner som en nyttig og spennende intellektuell øvelse. Det kan bli riktig så intenst etter hvert som kvelden går sin gang, og det kan føles pinlig hvis du ikke helt klarer å henge med. Franskmenn kan fort kjede seg hvis de ikke synes du er spennende nok å prate med, og det merker du dessverre fort.

Hvis du diskuterer med en franskmann er sjansen stor for at hen står litt nærmere deg enn du kanskje synes er behagelig, og gjerne ser deg fast inn i øynene mens du snakker, uten å gi de muntlige bekreftelsene som er vanlige i mange andre land («mmmh, ok, oj, å, sier du det?»). Når det er deres tur til å snakke så er det kanskje litt mer intenst enn du er vant til, gjerne med litt gestikulering, og ikke nødvendigvis akkompagnert av avvæpnende smil hvis de motsier deg. Det kan bli litt intenst og virke litt alvorlig eller til og med på grensen til aggressivt for en uforberedt nordmann, men det er bare stilen mange har, og det er slettes ikke vondt ment, så ikke bli satt ut. Sannsynligvis betyr det bare at de synes du er spennende å konversere med.

Bruk gjerne humor – om de muligens ikke er kjente for det så kan faktisk franskmenn være virkelig morsomme. Men ironi blir sjeldent forstått (eller det blir forstått, men de ser ikke humoren i det), og sjarm er alltid bedre enn plumpe vitser. De fleste franskmenn setter mest pris på vidd, ordspill og skarpe observasjoner. Men mange kan sette pris på overraskende svart humor. Om du forteller noe morsomt vil du mer se smil, antydning til fliring og gjerne litt risting i skuldrene enn du vil høre skrattende latter. Selvsagt kan franskmenn le høyt, men da helst i uformelt selskap med gode venner eller familie, ikke alltid på offentlige steder eller med folk de ikke kjenner så godt.

Man kan samtale om mye og mangt i Frankrike - så lenge man er høflig, ikke vulgær og har interessante synspunkter så har de fleste franskmenn veldig få tabuer. Men unngå å prate om tema som religion, familie eller privatøkonomi før du vet at det er greit. Dette blir av mange franskmenn sett på som noe veldig privat som man kun deler med de nærmeste vennene. Prat heller om sex. Ikke tull en gang! Politikk er selvsagt innafor, men ha gjerne i mente at Frankrike er et ganske polarisert land når det gjelder politikk.

Blir du venn med en franskmann, så husk gjerne at de ofte tar vennskap ganske seriøst, spesielt i det kjølige nord hvor de ofte ikke slipper folk så lett innpå seg. Syd i landet kan de ha større aksept for flyktige vennskap – men de tar ofte vennskap litt mer seriøst enn hva vi er vant med. Noe som kan være greit å ha i mente om du får en ny «bestevenn» etter litt for mange glass. Dette betyr ikke annet enn at de forventer litt mer enn at du legger dem til på Facebook – at du viser litt interesse for dem, og at du holder kontakten og gjør ditt for å pleie vennskapet. De kan bli dypt såret hvis du kjapt glemmer dem.

Franskmenn, flørting, romantikk og …

Bildet mange har av franskmenn er at det å ha elskere og elskerinner er like trivielt som å gå på butikken. Og for alt jeg vet synes de selv at dette ryktet er litt spennende å ha, så de er kanskje ikke så kjappe med å dementere det.

Hvis det finnes statistikk over utroskap fordelt på land så kan det for alt jeg vet være at Frankrike ligger høyt oppe, det aner jeg ikke – men jeg tipper de aller færreste franskmenn ville gjespet og trukket på skuldrene dersom de fant ut at partneren var utro, og jeg har heller aldri fått inntrykk av at andres sexliv regnes som et passende samtaleemne. Så dersom du ser Emily in Paris på Netflix, ha noen kilo salt i fanget.

Franskmenn setter pris på diskresjon, og det regnes som ufint å blande seg i andres privatliv. Så sånn sett er det muligens lettere å være utro i Frankrike. Men når franskmenn trekker på smilebåndet av at engelskmenn og amerikanere blåser opp utroskandaler på forsiden av nasjonale aviser så har det ikke så mye med at utroskap er en nasjonalsport i Frankrike å gjøre. Det er først og fremst fordi de synes det er helt sykt å ha en så stor interesse for andres privatliv.

Flørting er nok en litt mer naturlig del av det sosiale livet i Frankrike enn hva vi er vant med. Komplimenter, oppmerksomhet og kanskje lett berøring – på armer, skuldre, men slettes ikke intime deler, det er ikke innafor! Men du trenger ikke legge alt for mye i slik oppmerksomhet, som regel er det med gode hensikter, og slettes ikke nødvendigvis med en agenda.

Franske menn flørter mer med franske damer enn omvendt. Men de fleste franske menn ønsker å fremstå som galante og oppmerksomme, ikke slitsomme og i hvert fall ikke vulgære. Så er det selvsagt de som ikke har like mye gangsyn og raffinement som andre.

I det konservative Frankrike er det mindre vanlig blant damer å flørte. Men mange franske damer liker å fremstå som sensuelle. De setter gjerne stor pris på komplimenter og oppmerksomhet så lenge det ikke blir slitsomt og vulgært, og kan fint finne på å ha en flørtende tone selv i rett selskap. Og de synes ofte det er mye kjekkere å flørte med litt sjenerte utlendinger enn med pågående franskmenn, hehe. Men igjen – man bør ikke legge for mye i det.

På den mørkere siden så er harcèlement sexuelle – seksuell trakassering - ikke akkurat et ukjent fenomen på franske arbeidsplasser og i privatlivet. Catcalls – tilrop til damer fra menn på gaten – forekommer, selv om det er sjeldent. Dette har fått litt oppmerksomhet i media der nede i det siste, og det har aldri vært noe en «vanlig» fransk mann ville nedverdiget seg til å gjøre. Men det skjer, og om det skulle skje med deg så er ofte det enkleste å gjøre som de fleste franske damer – late som om du ikke hørte det og gå rolig videre.

Neste (og siste) artikkel: Frankrike 9: Bittelitt fransk kultur og noen franske filmer