"Femten år" er en stålneve i silkehanske

Sitatet over kommer ikke fra Vigdis Hjorths siste bok, Femten år, men fra Lærerinnens sang, som hun utga i 2018.

Jeg kom til å tenke på det da jeg var ferdig med Femten år. (Sitatet har Hjorth lånt av Alexander Kielland!)

Fra barndom til tidlig ungdom

Hovedpersonen Paula går fra barn til tidlig ungdom i denne boka. Vi følger henne fra barndommens trygge, vuggende livsrytme til en sakte oppdagelse av løgner og fortielser som preger de voksne rundt henne.

Konflikten mellom voksne og barn står sentralt i flere av Hjorths bøker, og har gjort det lenge før Arv og miljø. Både Med hånden på hjertet (1989) og Den første gangen (1999) har voldsomme oppgjør mellom foreldre og datter.

De store spørsmålene

Sammenlignet med disse, og ikke minst med de sviende skildringene i Arv og miljø og Er mor død, går Femten år nokså stille i dørene.

Løgnene som Paula oppdager om sin familie, er ikke større enn det som feies under teppet i en gjennomsnittsfamilie. Paulas foreldre er muligens flate og unnvikende, men de er ikke ondskapsfulle.

Men Paula vil ha sannhet, og hun bærer på en lidenskap for mirakelet kalt LIVET som hun ikke FATTER at foreldrene og de andre voksne ikke kjenner på.

Paula ser i alle fall ingen gnist hos dem.

Den store bedøvelsen

Norsk litteratur er full av folk som grubler og internaliserer alt de kjenner på. Vigdis Hjorths hovedpersoner følger overbevisningene sine og prøver dem ut i den fysiske verden, og takk og pris for det.

Denne tynne romanen er enda en byggestein i Vigdis Hjorths livsverk. Selv om den er en roman, vil den som alle gode romaner ha et snev av selvhjelpslitteratur.

Spørsmålene som Paula stiller om hvordan vi benytter den ene store sjansen kalt LIVET, får du som leser rett i fleisen: Har du gjort deg tom for å tåle verden?