Da nynazistene kom sjøveien

En fast ferietradisjon er å gå innom bruktbua på Knutepunktet butikksenter på Averøy. Der står to hyller og seks-sju kasser med bøker ingen vil ha lenger, stort sett bokklubb-bøker fra disses storhetstid. Bøkene koster 20 kroner, og betales i blomsterbutikken ved siden av. (Jeg tror pengene går til en ideell organisasjon.)

Årets påskebok ble Jon Michelets politiske thriller Jernkorset fra 1976.

Etter mitt hode skal en politisk thriller inneholde:

• En klarttenkende helt som havner i livsfare på grunn av oppdraget.
• Heltens udugelige sjef(er).
• Et plott med storpolitiske, skremmende dimensjoner.
• Skjulte bakmenn og agendaer.
• Plott med nedtelling mot den store katastrofen. Noen må stanses før det verste skjer.

Er Jernkorset en thriller? Ikke egentlig. Boka har for sikkerhets skyld budskapet i tittelen: Jernkorset: en roman mot nazisme og nynazisme (som om noen skulle unngå å få med seg det budskapet). Boka er like mye et debattskrift i romanform, hvor forfatteren setter trusselen fra nynazismen inn i 1970-tallets politiske virkelighet.

Et enkelt faktum som gikk opp for meg, var at det i 1976 bare var 31 år siden andre verdenskrig sluttet. Det er ikke lenge. (Til sammenligning føles 1993 veldig nært. Det er også 31 år siden.)

Jernkorsets premiss er at tusenvis av norske nazister slapp enkelt unna krigsoppgjøret, med sine brune holdninger og krigsinntjente formuer intakt. I boka rømmer et knippe nazister til Sør-Amerika til Argentina etter krigen. Tretti år senere kommer en av sønnene deres tilbake til Norge, og fæle ting skjer.

Jernkorset skapte furore da den kom, blant annet på grunn av likheter med virkelige personer. Som spenningsbok har den ikke holdt seg spesielt godt, men noen av Michelets perspektiver er langt forut for sin tid. Jeg innbiller meg at andre verdenskrig var en mindre del av den norske offentligheten i 1976 enn i dag. Michelet peker ikke bare på svakhetene i det norske rettsoppgjøret etter krigen, men også Norges skammelige holocaust-historie.

Boka har dedikasjonen "Til Marte som skal vokse opp i en verden der de ikke er". Bøkene hennes om norsk nazisme er også verdt å lese.

Les forresten kollega Aud Jorunn Aanos fabelaktige rapport fra 1970-tallet, 1968-generasjonen i norsk litteratur, lenken ligger under.