C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien - fantastiske romaner og gutteklubber

Clive Staples «Jack» Lewis og John Ronald Reuel Tolkien hadde flere ting til felles. Begge var professorer i Oxford. Ingen av dem var født i England (Lewis i Irland, Tolkien i Sør-Afrika). Begge skrev fantasybøker – og begge var med i den litterære gutteklubben The Inklings. På den brune puben The Eagle and Child i Oxford, som har eksistert siden 1630, utveklset Lewis og Tolkien ideer med både hverandre og andre forfattere og lærde.

Lewis (1898-1963) var professor i engelsk litteratur, og forfatter av både skjønnlitteratur og fagprosa. Han ble født i Belfast. Venner og familie kalte han "Jack" hele livet, et navn han valgte selv da hunden hans Jacksie ble påkjørt da Lewis var 4. Da Lewis ble 9 ble han sendt til Hertfordshire, England for å gå på skole, og det var i England han virket mesteparten av livet.

Tolkien (1892-1973) var forfatter og filolog. Han ble født i Bloemfontein i Sør Afrika av britiske foreldre. Da han var tre dro han på familiebesøk i England med moren, i mellomtiden døde faren i Sør-Afrika. Dette gjorde at familien ikke hadde noen inntekter, så moren tok med Tolkien til foreldrene hennes i Birmingham for å bo.

Både Lewis og Tolkien var sterkt interesserte i litteratur, og hadde sine akademiske karrierer i England. De ble begge sendt for å kjempe i første verdenskrig, og de ble kjent med hverandre på Oxford.

Hva er fantasy?

Fantasy, eller «fantastisk litteratur» som det strengt tatt heter på norsk (fra fransk fantastique, som kan ha flere betydninger) er en sjanger som kan omfatte veldig mye rart. Det som skiller fantastisk litteratur fra skjønnlitteratur generelt er at realisme ikke setter noen grenser.

Det som videre skiller fantastisk litteratur fra den nærliggende sjangeren science fiction er at i sistnevnte sjanger er det slik at selv om handlingen kan være urealistisk og usannsynlig, så er den allikevel en teoretisk mulighet i bunn. Fantasy-sjangeren trenger ikke å forholde seg til dette. Det er kun forfatterens fantasi og kreativitet som setter grensene for handlingen.

Som regel (men ikke nødvendigvis) har fantastisk litteratur mange av de samme trekkene som sagn, myter, legender og folkeeventyr, og handlingen er gjerne satt til mytiske eller fiktive land, steder og virkeligheter. Men det er ikke et kriterie, det kan ofte være større eller mindre innslag av virkeligheten i fantasy.

Fantastisk litteratur har ofte ett eller flere underliggende budskap, men dette er slettes ikke et kriterie heller. Det er i det hele tatt en veldig åpen sjanger, hvor man ofte er i et grenseland mot andre sjangere.

Både Tolkien og Lewis er nok de første veldig mange tenker på når de hører ordet fantasy. Av mer moderne fantasy er jo George R. R. Martin ikke direkte ukjent, selv om TV-serien Game of Thrones nok er bedre kjent for de fleste enn den originale bokserien A Song of Ice and Fire (som jeg anbefaler på det varmeste!). J.K. Rowling sitt vidunderlige Harry Potter-univers er også i høyeste grad i samme sjanger.

Av norske fantasyforfattere kan du bl.a. sjekke ut Øyvind Myhre, Ingar Knudtsen, og Bente Lohne.

Ringenes Herre

Tolkiens Ringenes Herre er en av verdens mest leste bøker. Og med god grunn: Uansett hva man mener om alver, troll, magi, sverd og kapper, så er historien særdeles velskreven, uavhengig av sjanger. Persongalleriet er rikt, og de fleste av karakterene har sin utpregete personlighet som både utbroderes og nyanseres.

Tolkien lar aldri den mektige og komplekse handlingen overskygge fokuset på enkeltindividene i boken (eller bøkene - det er strengt tatt tre bøker), som han menneskeliggjør med både nyanserte personlighetstrekk, lunhet og tidvis varm humor.

Handlingen er spennende, men også kompleks – den er full av referanser til både andre kapitler i boka, den forestående boken «Hobbiten» (som i mye større grad var en barnebok) og ikke minst til et langt tillegg med «historiske» handlinger fra hele verdenen som Tolkien skapte. Alt er veldig gjennomført og såpass komplisert at det til tider kan være litt vanskelig å henge med.

Men historien drives allikevel godt fremover, og det er ikke nødvendig å sette seg inn i alle detaljene for å få masse ut av bøkene – det er bare at man har muligheten.

Mange av de som har trykket historien til sitt bryst har lest hele historien, inkludert tilleggene opptil flere ganger, og har opparbeidet seg imponerende kunnskaper om Tolkiens univers. Og kan være litt slitsomme å være på fest med... Ringenes Herre er nesten mer et studieprosjekt enn en litterær adspredelse, selv om den først og fremst er det sistnevnte.

Boken, eller rettere sagt bøkene, er et veldig solid stykke arbeid fra en mann som var levende opptatt av historiefortelling, sagn og legender, historie og lingvistikk – og en imponerende arbeidsmoral og et blikk for detaljer.

Narnia

Lewis’ Narnia-bøker er også alt annet enn ukjente, selv om de kanskje ikke har helt samme status som Tolkiens mesterverk. Bøkene er også i litt større grad utpregede barne- og ungdomsbøker enn Ringenes Herre – men de er lest og elsket av mange mennesker i alle aldre over hele verden.

Lewis, som var en barnløs ungkar da han tok fatt på Narnia-serien, setter barn i fokus i hele serien. I den første boken evakueres en søskenflokk fra et krigsherjet London, og ender opp som konger og dronninger av Narnia. Fra å være krigsflyktninger i en voksenverden blir barna betydningsfulle i eventyrverdenen Narnia, i motsetning til i den virkelige verdenen hvor de var under hjelpeløse omstendigheter.

De opplever krig og konflikt i Narnia også, men der får de være helter, og de lærer mye om dem selv og hverandre.

Bøkene ble ikke laget i helt kronologisk rekkefølge, og det er delte meninger om hvilken rekkefølge man «bør» lese dem i. Man kan begynne med den første boken som kom ut - Løven, Heksa og Klesskapet, eller man kan begynne med den sjette boken som kom ut - Drømmen om Narnia, som fungerer som en forhistorie. Den siste boken, Den Siste Striden, omhandler Narnias undergang. Bøkene er ikke i nærheten av like komplekse som Ringenes Herre.

Kristendom

Både Tolkien og Lewis var aktivt kristne, og det har vært livlige diskusjoner opp gjennom årene om hvorvidt livssynet deres gjennomsyret innholdet i bøkene.

Tolkien blånektet for at Ringenes Herre-bøkene hans inneholdt noen som helst form for misjonering, eller noen allegorier som kunne direkte eller indirekte knyttes til hverken hans livssyn, generelle meninger eller livsopplevelser, slik mange av de som har analysert bøkene hans har prøvd å påvise.

Tolkien uttalte at han hadde hatet allegorier siden han var gammel nok til å gjenkjenne dem, og at hans eneste hensikt med å skrive Ringenes Herre-trilogien var å skrive en god historie, og å få utløp for hans interesse for sagn, legender og språk – en interesse som strakk seg langt utover kristendommen, og som spesielt omfattet norrøne sagn og legender, angelsaksisk mytologi, og kanskje litt overraskende også gammel finsk mytologi.

Lewis sine Narnia-bøker derimot har blitt både lovprist og samtidig sterkt kritisert av mange for en tidvis tydeligere kristen-allegori. Dette gjelder i særdeleshet den siste boken. Forfatteren Philip Pullman, som blant annet har skrevet Det Gyldne Kompasset og som er uttalt ateist, har avskrevet Narnia-bøkene som «religiøs propaganda». En overdrivelse etter min mening, men det er liten tvil om at hobbyteologen (på engelsk "lay theologian") Lewis hadde flere underliggende hensikter med diktningen sin enn kompisen.

Men Lewis har selv sagt ved flere anledninger at han aldri hadde til hensikt å skrive Narnia-serien som kristne bøker.

Lewis var ateist før han vendte seg mot kristendommen i godt voksen alder. Han var en reflektert og velutdannet mann, og han brukte mye tid på teologi og rasjonalisering av hans nyvunnede tro, på samme måte som han hadde hatt et behov for å rasjonalisere ateismen hans tidligere. Han drev derimot ikke med platt misjonering i Narnia-bøkene. Bøkene kan strengt tatt ikke kalles «kristne» - spesielt ikke de seks første.

Men det er liten tvil om at Lewis ikke hadde de samme skruplene med allegorier som kompisen Tolkien, og i spesielt den siste boken i serien skal man ikke gå spesielt dypt under overflaten for å finne referanser til tro, frelse og evig liv.

Bøkene er velskrevne og spennende i sin sjanger, og kan helt fint leses uten å ta noen som helst stilling til teologi. Lewis var en lærd mann som også var opptatt av filosofi, antikk mytologi og poesi, noe som skinner minst like godt igjennom i bøkene.

Tolkien var troende katolikk hele livet sitt, og han spilte en stor rolle i å omvende kompisen Lewis fra ateisme, selv om han utrykte skuffelse for at Lewis, som hadde irsk opphav, valgte å bli anglikaner fremfor katolikk.

Filmatiseringer

I 2001, som begynner å bli en stund siden, gjennomførte den New Zealandske filmregissøren Peter Jackson det som har vært mange filmmakeres våte drøm i flere tiår, da første film i filmtrilogien Ringenes Herre kom ut – Ringens Brorskap. Filmen, og de to påfølgende fikk en enorm suksess, og opplevde et prisdryss på forskjellige filmfestivaler. Skuespillerprestasjoner og teknisk gjennomføring var av ypperste klasse, filmmusikken vant både priser og anerkjennelse – men viktigst av alt var det en bred enighet i at Jackson hadde prestert å overføre Tolkiens mesterverk til lerretet på en vellykket, varm og respektfull måte.

Filmene er rett ut imponerende, de har blitt en del av moderne populærkultur, og de har helt fint tålt tidens tann.

Dette var derimot ikke første gang man kunne se Tolkiens univers på kino. Ralph Bakshi sin tegnefilm Ringenes Herre fikk en viss suksess da den kom ut i 1978, og var en av inspirasjonskildene til Peter Jackson. Tegnefilmen er ganske mørk, og har et helt eget særpreg, da Bakshi benyttet seg mye av rotoscoping, hvor man filmer med ekte skuespillere for så å tegne oppå i etterkant. Denne filmen er nok mer å regne som en kultklassiker.

Jackson gav seg noen år senere i kast med forløperen til Ringenes Herre, den langt mer ukompliserte barneboken Hobbiten. Men han tok ikke lett på oppgaven - han endte opp med å lage tre lange spillefilmer, hvor han både utbroderte og gikk langt ut over handlingen i selve boken.

Disse filmene – En Uventet Reise, Smaugs Ødemark og Femhærslaget, som kom ut mellom 2012 og 2014, ble også en suksess – selv om de også ble kritisert for å overkomplisere en i utgangspunktet heller ukomplisert bok (til å være Tolkien i hvert fall).

Hobbiten var tidligere blitt utgitt som en amerikansk-japansk tegnefilmmusikal i 1977, produsert av selskapet Topcraft – en forløper til Studio Ghibli.

Du kan også se serien The Lord of the Rings: The Rings of Power på strømmetjenesten Amazon Prime Video. Denne storslåtte og påkostede serien, som har fått gode omtaler, er ikke skrevet av Tolkien selv, men den er basert på hans Ringenes Herre-univers, tillegget til boken som forklarer nærmere bakgrunnen til historien, samt boken Simarillion. Handlingen i The Rings of Power (klikk for å se trailer) utspiller seg før hendelsene i både Ringenes Herre og Hobitten.

Narnia-bøkene har blitt filmet flere ganger. I 2005 kom Løven, Heksa og Klesskapet på lerretet. Filmen ble produsert av det Disney-eide selskapet Walden Media, og fikk gode besøkstall og gode kritikker. Det ble laget to oppfølgere - Prins Caspian og Reisen til det Ytterste Hav, før prosjektet ble skrinlagt med bare tre av de syv bøkene på film.

I 2023 ble det kjent at Narnia-bøkene skal bli en serie på Netflix. Greta Gerwig, kjent for suksessfilmen Barbie fra 2023, skal regissere.

Biografiske filmer

Om Lewis kan man se filmen Shadowlands fra 1993, laget av den Oscar-vinnende regissøren Richard Attenborough, med Anthony Hopkins i rollen som Lewis og Debra Winger i rollen som Joy Gresham.

Joy Gresham (1915-1960) var en amerikansk poet og forfatter som ungkaren Lewis først innledet et vennskapelig forhold til, før de inngikk et proformaekteskap slik at Gresham kunne bli boende i England - før de, samtidig med at Gresham ble alvorlig syk, gikk inn i et dypere kjærlighetsforhold.

Tolkien er merkelig nok ikke med i filmen, selv om vi vet at de var både kolleger og nære venner. Men det har blitt spekulert i om karakteren Christopher Riley (spilt av John Wood), som nesten fremstår som en slags antagonist til Lewis, var løst basert på Tolkien, og hans forhold til Lewis - et forhold som kunne være veldig ærlig og direkte.

Filmen er en skikkelig grinefilm av ypperste klasse, det er en varm og fin biografisk film med strålende skuespillerprestasjoner. Den fikk gjennomgående veldig gode kritikker da den kom ut, og den er vel verdt å se.

Om Tolkien kan du se filmen med navn Tolkien fra 2019, som omhandlet Tolkiens unge år og militære karriere. Denne filmen fikk fine, om enn litt mer lunkne kritikker og skal være vel verdt å se, men den fikk ikke samme suksess og anerkjennelse som Shadowlands.