Bli kjent med Thin Lizzy og Phil Lynott

Det har gått hele 40 år siden Thin Lizzy ble oppløst, og det har gått hele 38 år siden Phil Lynott, bandets fargerike og talentfulle frontfigur, låtskriver, sanger og bassist, gikk bort altfor tidlig, bare 36 år gammel. Lynott var en original og visjonær musiker og låtskriver som var innom flere genrer. Storheter som Bob Dylan har genierklært tekstene hans, og han var en stor inspirasjon både i hans samtid og nå, mange år etterpå.

Med bandet Thin Lizzy gikk han gjennom opp- og nedturer, han var med og formet 70-tallsrocken og tok den med inn i 80-tallet, og han bistod i å introdusere verden for irsk, keltisk musikk.

Phil Lynott

Phil Lynott ble født den 20. august 1949, i West Bromwich, England. Han ble født utenfor ekteskap,på en tid da slikt var en skandale. Moren, Philomena Lynott, var irsk, mens faren, Cecil Parris, var fra Britisk Guyana. Faren var attpåtil ikke «hvit», noe som også var en skandale på den tiden.

Både Phil Lynott og moren ble utsatt for fordømmelse, rasisme og diskriminering. Da Lynott begynte på skolen i Manchester ble det såpass ille at moren bestemte seg for å sende han til Dublin, for å bo hos besteforeldrene og gå på skole der. Man ville kanskje trodd at et «uekte» barn som ikke var «hvitt» ville hatt det bedre i relativt moderne Manchester enn i konservative, dypt katolske Dublin, men dette ble ikke tilfelle. Lynott stortrivdes i morens hjemby, han blomstret, og han lærte masse om irsk kultur og historie.

Lynott ble etter hvert interessert i musikk. Han var innom diverse band på midten av 60-tallet, og begynte i bandet Skid Row – som ikke må forveksles med det amerikanske bandet med samme navn – i 1967. Her fikk de med seg Gary Moore, den irske gitarhelten fra Belfast. Lynott samarbeidet med Moore flere ganger senere, både i Thin Lizzy og i diverse soloprosjekter.

Thin Lizzy

Thin Lizzy ble dannet i 1969, med Brian Downey på trommer, Eric Bell på gitar, Eric Wrixon på keyboard - og Lynott på sang og bass.

Da bandet gav ut sitt debutalbum Thin Lizzy i 1971 var bandet blitt en trio, men Wrixon, som nå spilte i Them, spilte allikevel keyboard på noen låter. Gary Moore var også innom som studiogitarist, samt flere andre musikere. Allerede her fikk Lynott oppmerksomhet for tekstene sine, som ved flere tilfeller viste en interesse og kjærlighet for Dublin og Irland.

I 1972 fikk bandet en uventet hit med sin folkrock-versjon av den tradisjonelle irske sangen Whiskey in the Jar. Låten var ikke med på andrealbumet Shades of a Blue Orphanage, som kom ut det samme året, og bandet ønsket egentlig ikke å gi denne låten ut, men plateselskapet hørte ikke på dem, og gav låten ut som singel. Singelen gikk til topps på hitlistene i Irland og gjorde det bra i England også - og bandet ble stuck med låten på godt og vondt.

På slutten av 1973 var Eric Bell lei av bandet, og hoppet av midt under en turné. Lynnot fikk sin gamle bandkompis Gary Moore inn for å fullføre turnéen; noe som ble en av flere gjesteopptredener fra Moore i Thin Lizzy opp gjennom årene.

Lynott og Downey hyret så to gitarister - den amerikanske gitaristen Scott Gorham og den skotske gitaristen Brian Robertson. Denne besetningen regnes av mange som den “klassiske” Thin Lizzy-lineupen. Gorham og Robertson spilte ofte melodier på gitar i harmonier, noe som regnes som en viktig del av bandets “sound”.

Bandet turnerte i både Europa og USA, de fikk masse positiv oppmerksomhet og platene deres solgte greit, men ingen av singlene deres nådde toppen av hitlistene på samme måte som Whiskey in the Jar. Dette forandret seg med deres 6. studioalbum Jailbreak, som inneholdt The Boys are Back in Town – bandets desidert største hit. Låten ble utgitt som singel, den solgte bra over hele verden og er bandets mest kjente sang.

På bandets 9. studioalbum, Black Rose, var Brian Robertson blitt erstattet av Gary Moore – dette ble det eneste studioalbumet Moore spilte på som fullverdig medlem og medkomponist. Albumet ble et av bandets mestselgende, det klatret høyt opp på hitlistene. Det ble også gitt ut flere singler fra albumet.

Den fjerde singelen, Sarah, som ikke solgte i særlig stor grad, er forøvrig en perle av en sang; en sofistikert og vakker ballade som handler om datteren til Phil Lynott, Mildred. Det var en spøk, hun heter selvsagt Sarah. Låten ble skrevet av Lynott og Moore, og beveger seg nesten over i jazz.

En annen låt fra dette albumet, som ikke ble gitt ut som singel, er Róisín Dubh (gælisk for Black Rose): A Rock Legend. Dette er et mektig epos av en sang; en hyllest til Irland, irsk musikk og irske legender. Låten inneholder en del som er et potpurri av de tradisjonelle irske sangene Shenandoah, Will You Go, Lassie Go, Danny Boy og The Mason’s Apron. Utover det inneholder låten en lengre gitarsolo som strengt tatt er en gitarduell med irsk-inspirerte melodilinjer fremført i rasende fart på elgitarer.

Frem til 1983 gikk bandet gjennom flere gitarister, som John Sykes og Snowy White, og de gav ut flere album. De begynte derimot å oppleve en del nedturer, først og fremst på grunn av misbruk av både lovlige og ulovlige substanser. Thin Lizzy spilte sin siste konsert i november 1983, etterpå gikk alle hver til sitt.

Etter Thin Lizzy

Phil Lynott gav ut to soloalbum - Solo in Soho og The Philip Lynnot Album - og fortsatte å være relativt aktiv. Han bistod Gary Moore på hans soloplater, og var klar for nærmere samarbeid, han var også gjesteartist med bl.a. John Sykes, og han jobbet med egen musikk. Han var åpen for å gjenforene Thin Lizzy, og hadde flere samtaler med Scott Gorham om dette. Men som med så mange musikere tok alkohol og narkotika overtaket. Moren hans fant han bevisstløs den 25. desember 1985, og han gikk bort den 4. januar 1986, bare 36 år gammel.

Gary Moore, som i tillegg til å være en gitarist av høyeste kaliber også hadde en fin sangstemme, hadde en suksessfull solokarriere. Først som en litt mer tradisjonell 80-talls hardrocker og gitargud, men i 1990 gav han ut det suksessfulle albumet Still Got the Blues, og etter det ble han primært kjent som en ambassadør for blues frem til han gikk bort i 2011, i en alder av bare 58. Moore hadde også slitt med alkoholmisbruk; han fikk et hjerteinfarkt mens han sov, prøver viste at han hadde veldig høy promille.

Thin Lizzy har blitt gjenforent flere ganger. Første gang allerede i 1986, for en engangskonsert, med Bob Geldof på vokal. Fra 1996 og utover har bandet vært gjenforent mer eller mindre sammenhengende, med diverse kjernemedlemmer fra storhetstiden og varierende musikere som har tatt Lynnot sin rolle på vokal og bass.

Thin Lizzy og Phil Lynnots innflytelse og arv

Thin Lizzy kan høres ut som et streit rockeband fra 70-tallet ved første ørekast. Men det var langt mer med dem enn som så!

Irsk-keltisk musikk har blitt nevnt, dette begynte bandet – noe motvillig – med på Whiskey In The Jar. Men de gjentok dette elementet både i flere av tekstene, samt musikalsk i sanger som nevnte Róisín Dubh, og Emerald. Lynott så på seg selv som 100% irsk, og han var stolt av opphavet sitt, og satte seg som sagt godt inn i irsk historie og kultur. Gary Moore tok med dette aspektet videre inn i sin solokarriere, på låter som Over the Hills and Far Away og Johnny Boy.

Lynott brukte også karibisk inspirasjon i musikken ved noen anledninger, uten tvil som en hyllest til faren og hans karibiske røtter.

Tekstene til Lynott har blitt hyllet, og han har og gitt ut diktsamlinger. I motsetning til mange av de samtidige hardrockbandene var ikke Lynnot redd for å vise en mykere, mer empatisk side i tekstene hans, og han utviste også langt mer respekt for kvinner i tekstene hans enn hva mange andre i samme sjanger gjorde. Han hadde et nært og tett forhold med moren hele livet, også etter at han flyttet til Dublin, og han hadde stor respekt for henne, og at hun - en pur ung irsk kvinne som hadde fått et “uekte” barn med en farget person - hadde stått på, jobbet beinhardt mot alle odds og hadde klarte å skape et godt liv.

Thin Lizzy inspirerte så vidt forskjellige band som Metallica og Europe. De hadde flere sanger med tunge riff og masse trøkk som passet førstnevnte godt, samtidig kunne de være veldig melodiøse – noe som passet 80-tallets hårrockband godt. De var videre helt klart en inspirasjonskilde for NWOBHM-bølgen som kom på tampen av 70-tallet, og de var bunnsolide musikere som inspirerte mange til å plukke opp instrumenter.

Bandet fikk absolutt suksess, selv om de aldri brøt gjennom i spesielt USA i den grad de hadde håpet. De satte Irland og tradisjonell irsk musikk på kartet i en tid hvor dette var langt fra allemannseie.

Under her finner du musikk og bøker om Thin Lizzy og Phil Lynnot.