Agnes Buen Garnås

Agnes Buen Garnås, født 23. oktober 1946 i Jondalen i Kongsberg kommune og død 12. november 2024, var en av Norges mest betydningsfulle kvedere og folkemusikere. Gjennom sitt banebrytende arbeid med å bevare og videreutvikle norsk folkesang, kombinert med en rekke samarbeid med musikere som Jan Garbarek og Mari Boine, bidro hun til å bringe norsk folkemusikk ut til et bredere publikum. Hun ble 78 år gammel.

Buen Garnås vokste opp i en familie med sterke røtter i norsk folkemusikk. Hennes far, Anders Buen, var en kjent hardingfelespiller, og hennes mor, Margit Buen (født Tjønn), var en dyktig kveder. Sammen med sine brødre, folkemusikerne Hauk og Knut Buen, videreførte hun familiens musikktradisjoner. Hun var også mor til musikerne Ingvill Marit, Jon Elling og Per Anders Buen Garnås og gift med Per Garnås.

Hun utdannet seg som kulturarbeider ved Telemark distriktshøgskole og hentet inspirasjon og kunnskap fra både sin mor og kjente tradisjonsbærere som Aslak Brekke og Brita Bratland.

Hun var en pioner innen kveding.
På 1970-tallet markerte Agnes seg som en sentral drivkraft i gjenopplivingen av kvedetradisjonen. Hun var en viktig del av miljøet rundt Club 7 og Oslo AOF, der hun underviste på kvederkurs som skulle få stor betydning for å øke interessen for kveding i Norge. Sammen med Dagne Groven Myhren utga hun boken Ei vise vil eg kveda!, som samlet folketoner fra Telemark.

Buen Garnås var en ettertraktet kurs- og seminarleder og underviste ved Ole Bull Akademiet, der hun fra 1990 var hovedlærer i kveding. I 2002 tok hun initiativ til å etablere Norsk Kvedarforum, en organisasjon dedikert til å styrke og fremme kveding som kunstform.

Med et bredt repertoar som inkluderte alt fra middelalderballader til nyere folketoner, utviklet Agnes en særegen syngestil preget av ornamentikk og bruk av eldre toneintervaller. Hun var en mester i å kombinere tradisjon med nyskaping.

Blant hennes mest kjente utgivelser er Draumkvedet (1984), der hun mottok Spellemannprisen for en innovativ innspilling som koblet folkesang med instrumentalmusikk. Albumet Rosensfole (1989), et samarbeid med Jan Garbarek, kombinerte tradisjonelle ballader med moderne arrangementer for saksofon, perkusjon og synthesizer, og fikk internasjonal oppmerksomhet.

Buen Garnås samarbeidet ofte med sin bror Knut, blant annet på prosjekter som Tusseliten og Trippeliti, som rettet seg mot barn.

Gjennom sin lange karriere vant Buen Garnås kvedeklassen under landskappleiken seks ganger og mottok flere prestisjetunge utmerkelser, deriblant Lindemanprisen (1990), Osaprisen (1994) og Kongens fortjenstmedalje i gull (2002). Hun var æresmedlem i Landslaget for Spelemenn og en sentral skikkelse i det norske folkemusikkmiljøet.

Agnes Buen Garnås etterlot seg en unik arv som en tradisjonsbærer og nyskapende kunstner. Hennes arbeid som utøver, lærer og organisator har inspirert generasjoner av musikere og kvedere, og hennes innspillinger har gitt norsk folkemusikk en varig plass i både nasjonalt og internasjonalt kulturliv.

Hennes innsats for å forene tradisjon og innovasjon vil fortsette å stå som en milepæl i norsk musikkhistorie.

Kilder: Store Norske Leksikon, Wikipedia, NRK