Å leve blant ulver

Laura og Iris vokser opp i velstand i Canada på begynnelsen av 1900-tallet, som døtre av sjefen for en knappefabrikk. Den røde tråden i boka er forholdet mellom søstrene, og hvordan de veves inn og ut av hverandres liv.

Det er ei perfekt feriebok, med sine 628 sider og store sveip over 1930-tallets Canada og kvinners vilkår på den tida. Boka består av to ulike deler som veksler på å ha ordet:

• Den ene er den gamle Iris' tilbakeblikk på sin egen oppvekst og unge voksenliv.
• Den andre er Den blinde morderen, og den fortellingen er ei "bok i boka".
• De to delene limes gradvis sammen. Det er litt vanskelig å forklare. Les boka!

Atwood fikk Booker-prisen for denne boka. Er det hennes beste roman? På ingen måte. Det er en lesefest som litt for pappaktige figurer, noe Atwood indirekte kommenterer gjennom fortellerstemmen Iris. Søstrene Iris og Laura motarbeides av søskenparet Richard og Winifred, som forblir nokså skjematiske personer til tross for 628 sider å skildre dem på.

Samtidig er Atwood en mester i å skape hovedpersoner vi heier på, selv om vi neppe hadde ønsket dem som venner i det virkelige livet. Og jeg har ikke lest noen bøker hvor aldring blir bedre skildret enn denne.

Pluss formuleringer som denne, hvor jeg tror det er forfatteren selv som snakker gjennom en forfatter-figur i boka:

"Alle fortellinger handler om ulver. Det vil si, alle som det er bryet verd å gjenta. Alle de andre er sentimentalt sludder.

Alle?

Så klart, sier han. Tenk over det. Man kan flykte fra ulvene, slåss mot ulvene, fange ulvene, temme ulvene. Bli kastet til ulvene eller kaste andre til ulvene, så ulvene spiser dem i stedet for en selv. Man kan tute med ulvene. Bli til en ulv. Og sist, men ikke minst, bli selve lederulven. Det finnes ikke andre skikkelige fortellinger."

Ah! Dette sitatet var verdt hele boka.