Willy DeVille

For å bare å ha sagt det en gang for alle: William Paul Borsey Jr. eller Willy DeVille som han kalte seg, var en av de aller beste som dessverre også fikk et liv fylt av lidelser og problemer.

Mange kjenner nok til de klassiske platene med hans Mink DeVille band, Cabretta, Return to Magenta, Le Chat Bleu og Coup de Grace for å nevne noen av de beste.

Ikke alle har fulgt Willy DeVilles periode fra slutten av 80-tallet og utover like nøye. Han var sterkt preget av sitt heroinmisbruk disse årene, men det finnes mengder av gullkorn, og Loup Garou fra 1996 er et av disse.

Willy DeVille har hatt mange ulike faser som scenepersonlighet og privatperson, som fra 70-tallet da han brukte lisseslips, spisse sko og rosa skjorter som en Puerto Ricansk punker eller gjengmedlem rett ut fra Lower East Side, så videre til perioden da han flyttet til New Orleans og kledde seg i skreddersydde dresser, dyrket voodoo og lignet på en absintdrikkende elvebåtgambler fra slutten av 1880.

Rundt 2000 kuttet han ut heroinen, lot håret gro og flyttet til New Mexico der han plukket opp sine indianske røtter og ble Black Elk. Så går det bare en vei, og det er nedover. Hans kjære kone Lisa henger seg, han kolliderer og blir så kvestet at han er avhengig av krykker og stokk i tre år. Han skal behandles for Hepatitt C, men de oppdager også kreft i bukspyttkjertelen, som han dør av 6. august 2009, 58 år gammel.

Men tilbake til Loup Garou, som jeg synes fortjener en mye større stjerne og oppmerksomhet enn hva det har fått.

Platen er en fantastisk latin/cajun/mariachi-gumbo. Den er umiskjennelig New Orleansk, men samtidig hører du hint av Lou Reed og uptown soul og klassisk Brill Building-pop.

Han åpner med No Such Pain as Love, en sang så sår, så bra og levert av en moden DeVille der du også hører hans irske røtter.

To andre favoritter fra platen er When You're Away from Me og Still (I Love You Still), som han også gjør en spansk versjon av (Asi Te Amo). Fantastiske låter begge to.

På låten You'll Never Know har han med seg Brenda Lee, Amerikas svar på Édith Piaf. Hun synger fantastisk og matcher Willy DeVille som hånd i hanske sammen med orkester og spansk gitar.

White Trash Girl låter nesten som Rolling Stones på Exile On Main Street.

På Heart of a Fool bidrar Chris Spedding på gitar, dette kunne godt vært en Springsteen-låt. Spedding er også med på Runnin' Through the Jungle (Shootin' the Blues)

Loup Garou (som betyr varulv): Her aner vi en touch av Louisiana voodoo, og tenker automatisk på platene til Dr. John og Exuma. "New Orleans is a marvellous place, but it really is very strange. If you're not careful, funny things can happen," - DeVille.

Loup Garou er en av mine favorittplater. Håper du også liker den:

«Mr. DeVille is a magnetic performer, but his macho stage presence camouflages an acute musical intelligence; his songs and arrangements are rich in ethnic rhythms and blues echoes, the most disparate stylistic references, yet they flow seamlessly and hang together solidly. He embodies (New York’s) tangle of cultural contradictions while making music that’s both idiomatic, in the broadest sense, and utterly original.» - Robert Palmer

«DeVille knows the truth of a city street and the courage in a ghetto love song. And the harsh reality in his voice and phrasing is yesterday, today, and tomorrow, timeless in the same way that loneliness, no money, and troubles find each other and never quit for a minute.»-Doc Pomus