Vampyrhistorier i ny kappe
Regissør: Greg Gillespie
Skuespillere: Anton Yelchin, Colin Farrell, David Tennant, Toni Collette, Imogen Poots, Christopher Mintz-Plasse, Dave Franco
Gjenskapelsen av klassikeren Fright Night er overraskende rett frem, veldig lite kopierende og oppfinnsom, med en god b-film-følelse over seg. Besetningen består av flere da oppkommende stjernefrø. Yelchin døde så tragisk i ung alder. De mer erfarne skuespillerne feier heller ikke talentene sine bak en låvedør. Farrell var et ypperlig valg som den nye «Jerry Dandridge», med sin svært tilsugende sleskhet (prøv å finn på noe bedre selv). Tennants moderniserte versjon av «Peter Vincent» var heller ikke så dum. Collete er flink som overbærende mor, og har siden markert seg ikke så rent lite innen nyere skrekkfilmer. Mintz-Plasse på sin side er en mye mer behagelig utgave av «Evil Ed». Chris Sarandon, som spilte vampyren i originalen, gjør en artig snarvisitt.
«Fright Night» à la 2011 er en gøyal affære. Noen litt lette snarveier blir tatt, uten at man surmuler særlig av det. Action, høy blodpumping og finurlige morsomheter fører til at livet blir laga.
Regissør: Matt Reeves
Skuespillere: Kodi Smit-McPhee, Chloë Grace Moretz, Richard Jenkins, Elias Koteas
Jeg har sett «La den rette komme inn» i flere versjoner, den svenske originalfilmen, teaterstykke og denne amerikanske utgaven. Alle blekner i forhold til boka, sier lesehestene. Uansett, I enjoyed them all. Legendariske Hammer Films sto bak denne produksjonen, som en del mente var ganske unødvendig, Hvorfor amerikanisere alt, «liksom»? Personlig syns jeg Reeves' vinkling her er meget frisk, om dog ikke på samme bane som sin svenske motpart. Den fremtredende mystikken uteblir noe, men andre elementer supplerer for dette. Skuespillerprestasjonene treffer ofte blink. Moretz viser her, som i andre filmer, potensial til å bli en "skrekkprinsesse" (en tåpelig tittel som nettopp falt inn i hodet mitt).
Skrekkfilmer med barn i sentrum kan gjerne få en ubehagelig tone, noe man ikke skal skyve vekk her. Det er sterkt og fylt av kontraster. Det går fra å være varmt vennskapsforhold mellom to (i alle fall tilsynelatende) unge som ikke passer inn i denne verden, til å bli mørklagt, brutal håpløshet.
«Let me in» passer ypperlig for dem som liker utradisjonelle vampyrhistorier, og takler dysterhet rimelig bra.
