Makt er alt, idealene er døde

Nyhetsmediene er fulle av politiske nyheter og kommentarer, særlig før valget. Nytt på nytts politiske vitser samler folket foran tv-skjermen hver uke.

Politikk er både vesentlig, konfliktfylt og breddfullt av sterke personligheter, så derfor er det litt rart at det ikke skrives flere skjønnlitterære bøker om feltet.

Kidnapping, utpressing og tvilsomme journalister

Et unntak er Torgrim Eggens Trynefaktoren fra 2003. Spaltist og journalist Eggen ble kjent som musikkskribent på 1980-tallet.

Romanene hans - klisjévarsel - tar pulsen på det moderne Norge: De handler om jappetid (Gjeld), flerkulturelt samfunn (Hilal), interiørmani (Pynt), musikkbransjen (Den nye Dylan) og så videre.

Trynefaktoren følger en norsk norsk valgkamp som ville fått selv de mest uinteresserte til å følge med hvis den hadde foregått i virkeligheten: Kidnapping, utpressing, maktkamp, drikking og tynn presseetikk preger ukene fram til valget.

Handlingen kretser rundt maktskiftet i Solidaritetspartiet, hvor tre kandidater vil overta etter sykdomsrammede statsminister Erling Tufte.

Idealismen er vanskelig å få øye på, de fleste drives av maktbegjær.

Ingen nøkkelroman

Torgrim Eggen dikter opp navn og partier, og Trynefaktoren er ingen nøkkelroman hvor personer fra det virkelige liv er enkle å kjenne igjen.

Som underholdende satire er den derimot steinbra lesning før valget, hvor få samfunnsinstitusjoner slipper unna forfatterens pisk.