Toni Morrison
Yngve Bergersen Anda
05.08.2021
Den 5. august er det to år siden hun gikk bort, 88 år gammel, så vi benytter sjansen til å se litt på hennes liv og
Chloe Ardelia (senere Anthony, da hun konverterte til katolisismen) Wofford, som de fleste av oss kjenner som Toni Morrison, ble født i Lorain i Ohio den 18. februar 1931, i en afro-amerikansk arbeiderklassefamilie. Faren hennes vokste opp i Georgia, og han fikk erfare under oppveksten at afro-amerikanske liv var billige – han opplevde blant annet en offentlig lynsjing da han var 15; to afro-amerikanske forretningsmenn som bodde i samme gate som ham ble hentet og drept av en hvit mobb.
Dette traumatiserte ham, og var utslagsgivende for at han flyttet til Ohio, hvor rasismen ikke var like tilstedeværende. Faren til Morrison ville helst ikke slippe hvite mennesker inn i huset sitt. Og familien slapp ikke unna vonde opplevelser i Ohio heller - da Morrison var 2 år gammel brente huseieren huset deres ned til grunnen fordi de slet med å betale husleien.
Foreldrene til Morrison gjorde sitt beste for å lære henne om røttene hennes. De fortalte henne afro-amerikanske historier, legender og spøkelseshistorier fra hun var liten, og lærte henne flere tradisjonelle sanger.
Morrison var et skolelys – hun var nysgjerrig og elsket å lese, og hun leste bøker av Jane Austen og Leo Tolstoj lenge før hun kom i tenårene. Hun var aktiv mens hun gikk på videregående, og deltok i amerikanske high school tradisjoner som debatteamet og «yearbook staff», i tillegg var hun med i skolens dramaklubb.
I 1949 startet hun studiene på Howard University i Washington, D.C. Her traff hun flere afro-amerikanske intellektuelle - velstuderte, engasjerte personer og afro-amerikanske miljøer hun ikke hadde vært borti tidligere under hennes oppvekst i en arbeiderklassefamilie i Ohio. Men hun møtte også mer strukturert rasisme i Washington enn hva hun hadde opplevd i oppveksten i Ohio, med segregasjon på kollektivtransport og i restauranter.
Hun gikk videre fra Howards til Cornells University i 1953, hvor hun tok en Master. Tesen hennes het, løst oversatt Virginia Woolf og William Faulkners behandling av de fremmedgjorte. Det er muligens unødvendig å minne om at på den tiden var det fortsatt heller uvanlig for kvinner å ta så lang utdannelse, og blant afro-amerikanske kvinner var det enda sjeldnere.
Hun begynte å jobbe som engelsklærer etter studiene, og giftet seg i 1958 med en arkitekt fra Jamaica, Harold Morrison, som hun fikk to sønner med, men skilte seg fra i 1964.
Inn i bøkenes verden
I 1965, etter skilsmissen og fødselen av sin yngste sønn, la Morrison læreryrket på hyllen og begynte å jobbe som redaktør for L. W. Singer. To år senere ble hun overført til Random House i New York, hvor hun ble den første afro-amerikanske og kvinnelige seniorredaktøren for skjønnlitteraturavdelingen. Hun benyttet stillingen til å sette et skarpere fokus på både afrikansk og afro-amerikansk litteratur.
Hennes første bok, The Bluest Eye (
En annen nevneverdig bok fra hennes tidligere år er The Black Book fra 1974. Boken er egentlig mer en collage av forskjellig dokumentasjon av afro-amerikanere i USA opp gjennom tidene, som Morrison satte sammen.
Morrisons følgende romaner,
Romanen Beloved (Elskede), og årene etterpå
Beloved, Morrisons femte roman, er basert på virkelige hendelser. Da Morrison jobbet med The Black Book, kom hun over noen avisartikler om en afro-amerikansk kvinne ved navn Margaret Garner.
Garner ble født inn i slaveri på en plantasje i Boone County, Kentucky. Slavene levde under grusomme forhold der, og Garner deltok i en masseflukt i 1856. Da hun ble innhentet av U.S. Marshals, drepte hun sin to år gamle datter med en kniv, slik at datteren skulle slippe å vokse opp under samme forhold som hun selv hadde gjort. Hun var i gang med å drepe seg selv etterpå, men hun ble overmannet og arrestert før hun rakk å fullføre det.
Denne tragiske hendelsen var sannsynligvis langt fra unik. Det mest unike med den var nok at den fikk en del medieoppmerksomhet, for ikke å snakke om oppmerksomhet fra abolisjonister. Det finnes garantert et ukjent antall lignende tragiske historier som det aldri ble skrevet om. Flere år etter at Morrison hadde lest om hendelsen brukte hun den som bakteppe til sin mest kjente bok, som kom ut i 1987. I romanen hjemsøker den to år gamle jenta familien.
Beloved (Elskede) handler om den tidligere slaven og enken Sethe, som bor sammen med den 18 år gamle datteren Denver i utkanten av Cincinnati, Ohio. Sethe hadde vært slave på en plantasje ved navn Sweet Home mange år tidligere, hvor slavene levde under forferdelige, sadistiske forhold. Huset til Sethe og Denver er hjemsøkt av et poltergeist, noe som fikk storebrødrene til Denver til å rømme fra huset åtte år tidligere, uten å noensinne komme tilbake.
Men Sethe og Denver har slått seg til ro med situasjonen og har isolert seg fra omverdenen. Alle er sikre på at poltergeistet er Sethes førstefødte datter, som det etter hvert i løpet av romanen kommer frem at har lidd samme tragiske skjebne som Margaret Garners datter.
En tidligere bekjent av Sethe, som også har vært slave på den samme plantasjen, ved navn Paul D, oppsøker henne. Han klarer å drive poltergeistet ut av huset, og blir boende med Sethe og Denver. Han overtaler dem til å forlate isolasjonen i huset for første gang på mange år, og overtaler dem til å bli med han ut på byen for å more seg. Men da de kommer tilbake sitter en sykelig, underlig ung jente på trappen til huset. Jenta virker tilbakestående, og kaller seg selv Beloved. «Beloved» var det eneste ordet Sethe hadde råd til å få skjært inn på gravsteinen til datteren som hun drepte mange, mange år tidligere.
De tar den mystiske jenta inn, og spesielt Denver er begeistret – hun er overbevist om at Beloved er hennes døde storesøster i en ny inkarnasjon, og tar på seg å pleie henne. Denver ble sint og lei seg da Paul D drev ut poltergeistet, som ikke bare var hennes eneste selskap, men som hun også syntes synd på og følte omsorg for. Hun føler at hun får en ny sjanse med den nyankomne jenta.
Beloved er langt fra det eneste psykologiske dramaet forkledd som en spøkelseshistorie i litteraturhistorien, men romanen er uansett en av de mest kritikerroste og vellykkede. Og den overnaturlige delen av romanen er egentlig ikke så sentral at man kan kalle romanen en ren spøkelseshistorie – magisk-realistisk roman er kanskje mer dekkende. Det overnaturlige er kun et symbolsk virkemiddel, men det er virkeligheten som spiller hovedrollen. Ikke ulikt balansen i bøker som Isabel Allendes
Boken tar opp flere temaer som er gjengangere i Morrisons romaner. Det mest tydelige temaet er selvsagt den afro-amerikanske befolkningens bitre arv fra slaveriet, og hvordan den arven har gitt gjenklang gjennom flere generasjoner etter at slaveriet ble avskaffet.
Derimot er Beloved på ingen måte en endimensjonal bok med kun et overtydelig budskap. Boken omhandler mellommenneskelige relasjoner og det å leve med vonde opplevelser og traumer, og hvordan traumene kan gå i arv og påvirke videre familie og nære relasjoner. Sett bort ifra de tidvis grafiske beskrivelsene av slaveriet er ikke ren rasisme og diskriminering egentlige tema i boken. Boken er i det hele tatt mesterlig skrevet, og gir rom for de forskjellige lesernes egne tolkninger og assosiasjoner.
Boken fikk suksess både blant kritikere og lesere, og den var en bestselger i over et halvt år. I The New York Times skrev kritikeren Michiko Kakutani at passasjen hvor Sethe dreper den lille jenta hennes var “so brutal and disturbing that it appears to warp time before and after into a single unwavering line of fate”.
Den kanadiske forfatteren, feministen og aktivisten Margareth Atwood (kjent for
Boken vant Pulitzer-prisen, og Morrison vant Nobels litteraturpris i 1993.
Filmen Beloved
I 1999 var jeg en ung musikkstudent i Frankrike, og jeg gikk og så Beloved på yndlingskinoen min - en liten, smal kino som vanligvis viste særere, ofte uavhengige filmer.
Ung og pretensiøs som jeg var, gikk jeg der titt og ofte på fritiden, i godt selskap med franske «cinéphiles». Beloved var en film jeg ikke helt visste hva jeg skulle tenke om på forhånd. Jeg hadde ikke lest eller hørt om den før den var på plakaten, noe jeg syntes var rart - jeg var vanligvis flink til å følge med på og å holde meg oppdatert om nye filmer.
Filmen var tilsynelatende en amerikansk storproduksjon, med kjente navn som Oprah Winfrey (!) og Danny Glover i hovedrollene. Winfrey visste jeg egentlig bare at var en berømt talkshow-dronning, noe som var ganske langt fra mine interesseområder. Glover forbandt jeg med underholdende, men kanskje litt platte
Regissøren var Jonathan Demme, noe som var langt mer positivt i mine øyne – han hadde tidligere laget den forheksende gode thrilleren
172 minutter senere gikk jeg rystet, rørt og litt traumatisert ut fra kinoens mørke til kveldsmørket i Rouen. Filmen hadde gått rett under huden min.
Filmatisk var den helt topp i mine øyne, og talkshowdronningen Winfrey var alt annet enn en talkshowdronning i filmen - hun spilte rollen som Sethe helt mesterlig. Danny Glover var milelangt fra «I’m too old for this shit» i sin tolkning av Paul D, han mestret rollen sin like bra. Unge Kimberly Elise som spilte Denver, og Thandiwe Newton som spilte Beloved var også enestående begge to – Elise vant også priser for sitt skuespill.
Rachel Portman sin filmmusikk fortjener også å bli trukket frem – Portman hadde tidligere vunnet Oscar for filmmusikken til Emma (1996), og hun har siden vært nominert til samme pris for musikken til
Men det var først og fremst selve historien som var utslagsgivende for at filmen gikk rett under huden på meg; den rareste spøkelseshistorien jeg noen gang hadde sett var bare så vond, god, varm, menneskelig, jævlig grotesk, grusom og nydelig at det var umulig å bli upåvirket. Filmen ble kritikerrost og ble både nominert til og vant flere priser, blant annet en Oscar-statuett.
Men filmen gikk merkelig nok under radaren til folk flest - den ble en såkalt «flopp» som nesten ingen gadd gå og se, til tross for stående ovasjoner fra de fleste kritikere. Noe som den dag i dag bare er rart. Ikke er den lett å finne på strømmetjenester heller – jeg har selv kun sett den denne ene gangen.
Filmanmelderen i The Economics skrev at “most audiences are not eager to endure nearly three hours of a cerebral film with an original storyline featuring supernatural themes, murder, rape and slavery”. Anmeldelsen advarte langt på vei de store massene mot å utsette seg selv for denne filmen. Flere hadde tydeligvis sett for seg at filmen ville bli «afro-amerikanernes Schindlers liste», og ble skuffet. Noe som var merkelig - originalhistorien, som tydeligvis var enklere å svelge for mange i bokform, kunne umulig ha gitt noen de forhåpningene. Det er selvfølgelig en film som tidvis er vond å se på, og det på en helt annen måte enn Schindlers liste. Men det er og en vellaget og tidvis veldig varm og vakker film.
De aller fleste kritikere skrøt uhemmet av filmen. Janet Maslin fra The New York Times skrev at filmen var en "transfixing, deeply felt adaptation of Toni Morrison's novel. ... Its linchpin is of course Oprah Winfrey, who had the clout and foresight to bring Beloved to the screen and has the dramatic presence to hold it together”.
Og Oprah Winfrey var langt mer enn bare en skuespiller i filmen. Winfrey, som er en selverklært Toni Morrison-fan, og som flere ganger har trukket frem de forskjellige bøkene til Morisson i talkshowene sine, var også medprodusent, og hadde jobbet i 10 år med å få romanen Beloved over på lerretet.
På Sølvberget har vi
Filmen Beloved kan strømmes på Disney +.
