Strålende om depresjonens grep

Da jeg begynte på videregående i 1992, var språkbruksanalyse det helt store i norskfaget. Høres spennende ut, å finne ut hvordan vi bruker språket? Det var ikke det.

Intensjonal feilslutning og vennene hans

Tekstene som før hadde danset foran oss, skulle nå spennes fast med reimer (begreper), legges under mikroskop (analyseres). I vår dissekeringsiver ga vi dem varedeklarasjoner omtrent som dem du finner på melkekartongen, med tilsvarende tørt språk: "Denne novellen benytter in medias res-åpning. Motivet er Norge i andre verdenskrig, og temaet er vennskap og kjærlighet. Novellen er fortalt i første person, og forfatteren bruker besjeling, ironi, metaforer, indre monolog og bokstavrim."

Det aller verste vi kunne gjøre i en tekstanalyse, var å begå (enda et begrep:) en intensjonal feilslutning. Kort sagt betyr det å blande forfatterens mening med teksten og forfatterens liv inn i tolkningen av teksten. Den skulle tolkes i et tilsynelatende vakuum, omtrent som når kjemikeren går inn i laboratoriet med munnbind, vernebriller og gummihansker.

Fikk noen av oss et sterkere forhold til litteratur av å få tekster redusert til en slags ligning med mange ukjente? Og ble vi bedre skrivere av å nærme oss tekst på denne måten? Jeg tviler, og jeg skylder ikke på læreren, det var noe grunnleggende merkelig med læreplanens tilnærming til litteraturen.

Sylvia og Esther

Jeg kom til å tenke på norsktimene fra videregående da jeg leste Sylvia Plaths Glassklokken i vinter. Den handler om en ung kvinne som flytter til New York for å bli magasinjournalist, men synker dypere ned i depresjon. Sylvia Plath hadde sommerjobb i et New York-magasin etter college, slet med depresjoner og tok sitt eget liv i 1963. Klarer du å lese Glassklokken uten å koble den til forfatter Sylvia Plaths liv, er du god.

Glassklokken har en av de beste førstelinjene jeg har lest: "Det var en underlig, lummer sommer, den sommeren de sendte ekteparet Rosenberg til den elektriske stol, og jeg visste ikke hva jeg gjorde i New York." På noen få ord etableres sted, tid (Julius og Ethel Rosenberg ble henrettet av amerikanske myndigheter i juni 1953 for spionasje), ensomhet, uro og død. Det mest fascinerende med Glassklokken er hvordan romanen gradvis mørkner. I begynnelsen lo jeg med Esther og hennes småkyniske betraktninger, men de blir mindre vittige etter hvert. Esther ser forbi det sosiale spillet, og verden mister gradvis mening.

En feministisk bok

Glassklokken verken poserer eller romantiserer i sin omtale av depresjonen. Flere av formuleringene traff meg rett i fleisen, fordi det er lett å kjenne seg igjen i dem. Som disse, ganske tidlig i teksten:

"Jeg visste utmerket godt at bilene ga lyd fra seg, og at menneskene i dem og bak de opplyste vinduene i bygningene ga lyd fra seg, og elven ga lyd fra seg, men jeg kunne ikke høre noe som helst. Byen hang i vinduet mitt, flat som en plakat, glitrende og blinkende, men den kunne akkurat like gjerne ikke ha vært der i det hele tatt, så lite hjalp den meg."

Vi ser alle håpløst på livet, men de fleste av oss finner etter en stund - femten sekunder, fem minutter, fire dager, alt etter som - livslysten igjen. Det gjør ikke romanens Esther, og det gjorde ikke Sylvia Plath heller, men få har skildret håpløsheten mer presist.

Selvmordet er en gjerning så stor at den skygger over livet som ble avsluttet. Det blir imidlertid for enkelt å kalle Glassklokken en roman bare om depresjon og død. Den er vel så mye en klokkeklar protest mot kvinners underlegenhet i samfunnet, lagt til en underlig, lummer sommer midt i husmødrenes store tiår, 1950-tallet.