Svarttrosten

Improviasjon

Som Theodor Adorno skriver finnes det ikke "(...) noe følende menneske, med en levende rest av europeisk tradisjon i seg, som ikke blir rørt av lydene fra en svarttrost etter regnet." (Adorno, s. 123) I kjent stil legger han så til at det skrekkelige likevel ligger "(...) på lur i fuglesangen, fordi den ikke er en sang, men adlyder den makt som holder dem fanget." Men selv om svarttrostene egentlig ikke lager musikk, gjør de tilørelatende ekstremt gode forsøk på å rive seg løs fra "(...) den makt som holder dem fanget." For svarttrosten kan virkelig kunsten å improvisere.

Svarttrost i slow motion

Samtidig "synger" den raskere enn Busta Rhymes, og derfor pleier jeg av og til å fordøye lydene gjennom den hypnotiske Slow Motion Blackbird (after Reich) av Chris Hughes. Komposisjonen ble utgitt i 1994 på plata Shift, og hovedinstrumentet er, som tittelen antyder, en svarttrost i slow motion, eller slow audio.

Lydene er altså velkjente og naturlige men samtidig transformeres fuglesangen til noe utenomjordisk ved hjelp av det unormalt langsomme tempoet (samt Chris Hughes sitt lavmælte, atmosfæriske bakgrunnskomp) som om han har funnet en romsonde fra en annen jordlignende planet, og inni sonden et lydopptak fra en trostlignende fugl i en av den fremmede planetens skoger.

1 time med svarttrost-sang

Og her er en hel uavbrutt time med svarttrost-sang (uten Chris Hughes):

Fuglesang. 150 norske fugler - beskrivelse og lyder

Lån boka på biblioteket:

Kilder

Adorno, Theodor W. Estetisk teori (Gyldendal: 1998)

Blackbird (Turdus merula), singing male. Bogense havn, Funen, Denmark. Av Malene Thyssen, fra Wikimedia Commons.