Pageturner om klimakrisen (og antropocen)

Boka er noe så sjeldent som en pageturner om en tilsynelatende pre-apokalyptisk samtid.

Den sjette utryddelsen

Som tittelen antyder handler Den sjette utryddelsen om utryddelse, og da utryddelse av dyrearter – nærmere bestemt den sjette store siden livets opprinnelse for ca. 3,5 milliarder år siden. Den sjette og nåværende er i stor grad forårsaket av det vi omtaler som klimakrisen, og ubehagelig nok er også Kolbert av den oppfatning at dette i stor grad er påvirket av menneskelig aktivitet.

Bøker av denne typen pleier gjerne å være tørre, dystre og tunge. Men Kolbert klarer på ypperlig vis å formidle fascinasjonen, forbløffelsen og forskrekkelsen ved å stå ansikt til ansikt med denne tilsynelatende pre-apokalyptiske hendelsen.

Samtidig evner hun å gjøre teksten levende ved å fremstille enkelte dyrs utrolige skjebner, og komme nært på ildsjelene – ofte litt snodige typer – som gjør sitt ytterste for å bremse eller i det minste forstå utryddelsen.

Et eksempel som får frem begge disse aspektene er den tragikomiske historien om kråka Kinohi - en hawaiikråke som er utrydningstrua, har problemer med å formere seg, og som er omgitt av forskere som onanerer den i fortvilte forsøk på å forbedre fertiliteten.

Tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør...?

Blant alt det utrolige som nærmest var umulig å tenke på som barn - som f.eks. at universet er uendelig, at jorden er 4,5 milliarder år og dette bare er en liten parentes i universets historie - er utryddelsen Kolbert tar for seg nærmest like ufattelig dersom man forsøker å ta innover seg at én enkelt art (av alle de millionene av arter som har levd på jorda) uten å være klar over det har igangsatt en enorm kjede av ødeleggelser som er og kanskje kommer til å bli så omfattende at det i løpet av jordas 4,5 milliarder år (!) kun har skjedd 5 ganger tidligere (!), og at disse ødeleggelsene er i ferd med å forandre planeten i så stor grad at man nå vurderer å oppkalle en hel tidsalder etter denne utrolige arten som er oss.

Denne kjeden av ødeleggelser, som kan prege jordas utvikling i tusenvis og kanskje millioner av år, sammenlignes altså med dette:

At en slik form for ødeleggelse kanskje kan være forårsaket av oss uten at vi var klar over det, det er rett og slett så storslått at det overgår en tenkt virkeliggjørelse av menneskehetens største fiksjonsverk - altså Bibelen, helt fra skapelsesberetningen, via Jesu "tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør" til den vilt dramatiske slutten i Johannes' Åpenbaring (med den åpenbare forskjell at det her ikke er andre enn oss selv som kan tilgi og kanskje, men bare kanskje frelse noen arter, og om tusenvis av år - i en mulig postapokalyptisk verden - som en sci-fi-Noa ta med noen få representanter av jordas gjenlevende arter til en annen planet).

- den skjebnesvangre dagen da en enorm asteroide - altså en slags miniplanet - kolliderte med jorda for 66 millioner år siden, nærmere bestemt på Yucatán-halvøya i Mellomamerika. Der etterlot den seg et krater som er 180 km, eller 180 000 meter i diameter, og følgene av kollisjonen medførte at nesten alt liv på jorda ble utryddet. At en slik form for ødeleggelse kanskje kan være forårsaket av oss uten at vi var klar over det, det er rett og slett så storslått at det overgår en tenkt virkeliggjørelse av menneskehetens største fiksjonsverk - altså Bibelen, helt fra skapelsesberetningen, via Jesu "tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør", til den vilt dramatiske slutten i Johannes' Åpenbaring (med den åpenbare forskjell at det her ikke er andre enn oss selv som kan tilgi og kanskje, men bare kanskje frelse noen arter, og om tusenvis av år - i en mulig postapokalyptisk verden - som en sci-fi-Noa ta med noen få representanter av jordas gjenlevende arter til en annen planet).

Genet for galskap

I kapittelet Genet for galskap antyder Kolbert at de bakenforliggende årsakene til antropocen og da den sjette utryddelsen har utspilt seg på forskjellige måter helt siden mennesket ble menneske. For hvorfor var det oss, homo sapiens, akkurat denne typen aper, som utviklet seg videre? Hvorfor ikke neandertalerne?

Det er fremdeles uvisst om det var vi som utryddet neandertalerne. Men sikkert er det at utryddelse har fulgt oss helt siden vi ble så forbaska mye smartere enn resten av naturen.

Det er naturligvis veldig vanskelig å tidfeste nøyaktig når homo sapiens utviklet det vi i dag anser som karakteristisk menneskelig - altså et overskudd av rasjonalitet og fantasi, kombinert med den revolusjonerende evnen til å uttrykke seg i og med språk - men basert på nåværende funn tror forskere at det kan ha skjedd for omlag 200 000 år siden. Det er fremdeles uvisst om det var vi som utryddet neandertalerne. Men sikkert er det at utryddelse har fulgt oss helt siden vi ble så forbaska mye smartere enn resten av naturen.

Tidenes største grillfest

Da maoriene kom til New Zealand på 1300-tallet fantes det 9 forskjellige arter moafugl - gigantiske fugler som kunne bli opptil 3 meter høye - men da europeerne ankom en gang på begynnelsen av 1800-tallet var det som om moafuglene aldri hadde eksistert. Imidlertid fant de enorme søppelhauger med moaknokler og ruiner av svære utendørsovner - med andre ord spor av en av tidenes største grillfester. Forskere regner med at alle moafuglene ble utryddet i løpet av 100 år! Og dette er bare ett eksempel på hvordan mennesket ved hjelp av sin list og evne til å samarbeide med sine like nærmest ene og alene har utryddet en hel dyreart.

Og hvorfor skulle vi vel ikke benytte oss av disse fantastiske egenskapene til å sette ord på våre omgivelser, utvikle nye redskaper og dermed gjøre samarbeid og overlevelse (som jo er og alltid har vært alfa omega) langt enklere. Det er bare naturlig. Men selv om vi kan se oss selv og verden utenfra, har vi naturligvis ikke sett for oss hvilke fatale konsekvenser våre handlingsmønstre vil kunne få før på slutten av 1900-tallet. Og fremdeles er det jo folk som ikke tror at klimakrisen er menneskeskapt.

Dr. Jekyll og Mr. Hyde

Det er menneskets unike evne til å kategorisere, systematisere, drømme, diskutere, legge planer og sette disse planene ut i livet som ga oss den industrielle revolusjon, 1. og 2. verdenskrig, biler, fly, klimakrise og romskip. På den annen side var det òg denne delen av mennesket som fant opp kjærligheten, religionene, poesien og vitenskapene som nå har fått oss til å innse hvor vi kom fra, hvordan vi utviklet oss, og hva vi og naturen beveger oss mot.

Men ifølge Kolbert er det nettopp de samme egenskapene som gjorde det mulig å utrydde moafuglene på New Zealand, som har bidratt til den klimakrisen vi ser i dag. Det er menneskets unike evne til å kategorisere, systematisere, drømme, diskutere, legge planer og sette disse planene ut i livet som ga oss den industrielle revolusjon, 1. og 2. verdenskrig, biler, fly, klimakrise og romskip. På den annen side var det òg denne delen av mennesket som fant opp kjærligheten, religionene, poesien og vitenskapene som nå har fått oss til å innse hvor vi kom fra, hvordan vi utviklet oss, og hva vi og naturen beveger oss mot. Å se at moafuglene forsvinner, er én ting. Men å forstå at usynlige stoff og partikler har endret atmosfærens sammensetning, og at dette får katastrofale ringvirkninger i hele naturen - til og med for oss - er noe helt annet.

Og det er altså med denne innsikten Kolbert går til verks og forsøker å fortelle seg selv og oss denne unaturlige historien om naturhistorie. Boka vant Pulitzer-prisen i 2015 og har fullt fortjent allerede rukket å bli en internasjonal bestselger.

Kilder

• Fra omslaget til The Sixth Extinction. An unnatural history (Bloomsbury, 2014)
• Planetoid crashing into primordial Earth (1991) av Don Davis.
• Hunting Moa from Extinct Monsters by Rev. H. N. Hutchinson, illustrations by Joseph Smit (1836-1929) and others. 4th ed., 1896. Plate XXIII between pages 232 and 233.