Ornette Coleman – Soapsuds Soapsuds
Olav Nilsen
27.04.2018
Coleman bruker på denne platen tenorsaksofonen sin for første gang siden «Ornette On Tenor» fra 1961, og Charlie Haden er tilbake igjen.
Coleman har spilt med mange gode bassister som for eksempel David Izenzon, men jeg synes ingen slår Charlie Haden. Haden og Coleman har en form for telepatisk kommunikasjon som virkelig kommer til sin rett i dette avslappende duoformatet. Dette er en annerledes plate enn hva han holdt på med i denne perioden på midten av 70-tallet, som var mye mindre melodibasert og strukturert.
Soapsuds er på mange måter en plate som du vil like umiddelbart, den er organisk, akustisk med mye dynamikk og rom mellom Coleman og Haden. Etter min mening den beste siden Science fiction fra 1972.
Musikken skjærer på minimalistisk vis inn til beinet på melodiene, og Coleman har det ikke like travelt som på de andre konstellasjonene på denne tiden.
Første låten på platen, «Mary Hartman, Mary Hartman», er hentet fra en såpe-TV-serie fra USA med samme navn. Jeg kunne hatt denne på repeat i flere timer. Fantastisk!
Neste låt, «Human Being», er skrevet av Charlie Haden, og de andre tre er laget av Ornette selv.
Dette er en plate jeg nyter like mye hver eneste gang jeg hører den. Essensiell lytting.
Vil du prøve andre duoplater, kan jeg anbefale Charlie Hadens «The Golden Number» og «Closeness».
Sjekk ut «Soapsuds» her:
Hør mer på Randolph Denard Ornette Coleman:
Ornette Coleman var en amerikansk jazzmusiker, komponist, trompeter, fiolinist og, først og fremst, altsaksofonist.
Colemans musikk ligger bak mye av 1980- og 1990-årenes nye former, som funk og rap, og mange yngre musikere har latt seg inspirere av hans frie jazz fra 1960-årene.
Han spilte i rhythm and blues-band i sin hjemstat Texas, og flyttet tidlig i 1950-årene til Los Angeles, hvor han studerte musikk. I 1953/1954 begynte han å eksperimentere musikalsk sammen med trompeteren Bobby Bradford og trommeslageren Ed Blackwell. Deretter spilte han med pianisten Paul Bley, og innledet samarbeid med trompeteren Don Cherry, bassisten Charlie Haden og trommeslageren Billy Higgins. Gruppen spilte etter datidens mål en svært fri form for jazz som brøt kraftig med de etablerte former og ble meget omdiskutert. Etter hvert skulle det vise seg at Colemans musikk fikk enorm betydning for jazzens videre utvikling, og gruppen gjorde en serie plateinnspillinger som nå er blitt «klassiske».
I 1960-årene begynte Coleman også å spille trompet og fiolin på en særdeles uortodoks måte. Han trakk seg tilbake for å studere, skrev kammermusikk og komposisjoner i symfonisk format, for eksempel Skies of America (1972). Senere har han ledet smågrupper der sønnen Denardo Coleman spiller trommer, og utviklet sitt eget «harmolodiske system» for improvisasjon og komposisjon. Hans gruppe Prime Time var, med en del avbrudd, aktive fra 1975 til 2000-tallet.
Kilde: Store Norske Leksikon
