Høyt og lavt i kongens fotspor

Vi har blitt godt kjent i det siste. Da tenker jeg ikke på min egen middelalder (som har meldt sin ankomst, om slektens gjennomsnittlige levealder for menn er en pekepinn). Nei, jeg mener den historiske epoken hvor Norge var på høyden av sin makt, århundrene rundt år 1000. Siste kongebok ut: Jakten på Sigurd Jorsalfare.

Til Middelhavet med 60 krigsskip

Har dere hørt om Sigurd Jorsalfar
det er han som var glad i Sigurd Jorsalmor

sammen dro de til Miklagard

og der ble jammen Sigurd Jorsalfar
til mange Sigurd Jorsalbarn

Sånn hørtes det ut på Øystein Sundes debutplate 1001 fnatt fra 1970.

Høsten 2014 ga en annen Øystein, Morten til etternavn, ut en mer vitenskapelig tekst om den norske middelalderkongen. Morten er ikke like morsom som navnebror Sunde, men på sitt vis minst like fengende.

Sigurd Jorsalfare var en norsk konge som levde på begynnelsen av 1100-tallet. Jorsalfare ble han kalt fordi han som sterkt troende kristen dro til Jerusalem. Det gjorde han slett ikke alene og i all ydmykhet, men i spissen for 60 norske krigsskip. Sigurd var den første kongen som fulgte pavekirkens oppfordring til korstog til Det hellige land.

Han var 18 år gammel.

Til stede i teksten, men ikke selvopptatt

Øystein Morten skriver på sitt beste når han oppsøker stedene som Sigurd Jorsalfare besøkte 900 år tidligere, når han klatrer i fjell og kryper i huler.

Sigurds reisefølge utsatte lokalbefolkningen i Sør-Europa for langt større plager enn hva dagens charterturister påfører dem. Nordmennenes angrep og drap i Portugal og Spania er skildret i samtidige kilder.

Religionshistoriker Øystein Morten leser disse kildene kritisk, og er minst like opptatt av hva kildene ikke forteller om. Han følger Sigurds rute i Middelhavet, og oppsøker stedene hvor de mest kjente slagene sto. Slike bøker står alltid i fare for å dreie seg mest om forfatteren og mindre om den historiske skikkelsen han prøver å skildre, men Morten vipper ikke over i det selvopptatte.

Parallelt med dette undersøker Morten en hodeskalle på Akershus festning. Er det Sigurd Jorsalfares, slik man har trodd til nå?

Brødrekrangling

Øystein Morten skriver på sitt beste når han oppsøker stedene som Sigurd Jorsalfare besøkte 900 år tidligere, når han klatrer i fjell og kryper i huler.

Kildene blir færre og dårligere mot slutten av Jorsalfares retur til Norge. Selv om han hadde reist til Jerusalem og sloss mot hedningene, fikk ikke Sigurd den storslagne hjemkomsten til Norge som man skulle trodd. Regjeringsårene i Norge ble preget av kjekling med broren Øystein, som var medkonge. Dessuten ble Sigurd stadig tyngre til sinns.

En romanforfatter ville fargelagt mer i de uklare sidene av kongens liv, for dem er det mange av. Øystein Morten nøyer seg med noen forsiktige blyantstreker, og boken tjener på det. Slik blir Jakten på Sigurd Jorsalfare også en bok om historieforskning. Hvor mye kan vi egentlig slå fast om et menneske som levde for nesten 1000 år siden?

Den norske middelalderen er full gode historier. La oss håpe noen av dem kommer som film. Og at Øystein Morten fortsetter sin serie om de norske kongene.

Flere norske middelalderkonger

Olav Tryggvason (968-1000). Oppvokst i Russland, omreisende tilværelse før han ble norsk konge. Falt i slaget ved Svolder, som forskerne fortsatt strever med å plassere geografisk. Han er mest kjent for det veldige krigsskipet Ormen Lange. Prøvde å kristne landet, med blandet hell. Står på sokkel midt i Trondheim sentrum og regnes som grunnlegger av Trondheim.

Olav den Hellige (995-1030). Oppvokst på Ringerike, seilte i viking som ungdom og var i flere år leiesoldat på kontinentet. Falt i slaget på Stiklestad, hvor Olavs styrker møtte en stor bondehær. Ble til Olav den Hellige etter sin død, og Nidarosdomen er bygd på stedet hvor Olavs lik ble gravd ned etter slaget i 1030. Halvbror til Harald Hardråde, som senere ble konge.

Magnus den gode (1024-1047). Sønn av Olav den hellige, og ble hentet til Norge fra Russland for å bli konge. Døde 23 år gammel under en flåteekspedisjon til Danmark, enten av sykdom eller fordi han falt i vannet fra et skip. Ble konge i Danmark og Norge, og var på spranget til å et angrep mot England da han brått døde. Nevø til Harald Hardråde, som etterfulgte ham som konge.

Harald Hardråde (1015-66). Bror til Olav den Hellige. Deltok i slaget ved Stiklestad, flyktet deretter utenlands. Falt i slaget ved Stamford Bridge i England. Prøvde å invadere England i 1066. Sentral i oppbyggingen av Oslo som by. Var i flere år leiesoldat for den bysantinske keiseren før han dro til Norge for å bli konge.

Olav Kyrre (1050-1093). Sønn av Harald Hardråde, som invaderte England i 1066 - hvor Hardråde døde av sykdom. Var med til England og invasjonsforsøket i 1066, men deltok ikke i selve kamphandlingene. Fikk tilnavnet Kyrre (den fredelige) fordi Norge ikke førte kriger under hans styre. Sterkt religiøs, og trolig den første lesekyndige norske kongen.

Magnus Berrføtt (1073-1103). Sønn av Olav Kyrre, med betydelig mer krigerske instinkter. Falt i kamp i Ulster, Irland. Siste norske konge som døde i strid utenlands. Regnes ofte som den siste vikingkongen, og hadde imperialistiske ambisjoner både vestover (de britiske øyene og Irland) og i Sverige. Fortsatte samtidig moderniseringen av Norge.

Sigurd Jorsalfare (1090-1130). Sønn av kong Magnus Berrføtt. Døde av sykdom. Fikk tilnavnet Jorsalfare fordi han dro på korstog/pilegrimsferd til Jerusalem, hvor han også var innom Portugal og Istanbul. Opprettet Stavanger bispedømme. Etter kongens plutselige død i 1130 brøt det ut en langvarig borgerkrig i Norge.