Der ingen kunne bu

Alt forsvinner. Alt som har puls. Alt som lever.

Men også livløse ting går til grunne. Barndomshjemmet ditt blir en dag borte. Huset hvor jeg sitter og skriver disse ordene, betong- og glasskolossen Sølvberget, kommer til å forsvinne. Ja, selv Stortinget, Ullevål stadion og Gardermoen vil en gang bli ruiner, enten vi bestemmer oss for å rive dem, eller naturen selv tar dem tilbake. Det kan ta hundre år, tusen år eller en million år, men uten mennesker tar naturen over. Og vi kommer ikke til å være her for alltid.

Vi elsker bygdene vi har forlatt

De siste 200 årene har nordmenn flyttet fra bygd til by. Tusenvis av gårder er nedlagt og fraflyttet. Forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen har samarbeidet om Norske ødegårder, som portretterer ni av disse gårdene. Det har blitt en praktfull bok som fungerer på mange plan, hvis fremste styrke er at den er så frisk og overraskende i formen.

Nordmenns forhold til utkantene er komplekst. Kroppene våre har flyttet til byen, men sjelene våre er ikke særlig urbane. Lite gir mer status enn det å gå på tur. Turistforeningen har rekordtall på hyttene sine. Vi bruker uker og dager på å følge tog, reinsdyr og hurtigruter snegle seg fra grend til grend på NRK, eller se på en hel kveld med vedfyring på samme kanal. Vi skal "hjem" til jul, som er bygda hvor vi vokste opp, samme hvor lenge vi har bodd i byen.

Ikke minst er evnen til å leve på knatt og knaus er et norsk hederstegn, understreket først med Norge Rundt, og ikke minst Der ingen skulle tru at nokon kunne bu de siste årene. Og hvor mange reportasjer om folk som har flyttet fra byen til et nedlagt småbruk har egentlig norske medier skrevet de siste 15 årene? En hel del.

Fri for sentimentalitet

Øystein Morten og Pål Hermansen oppsøker stedene der ingen kunne bu lenger. Forfatteren skriver om gårdenes historie, folkene som bodde der og hvorfor gårdene ble nedlagt. Hver av de ni stedene forteller en bit av norgeshistorien. Okkupasjonen av Finnmark. Embetsmannstaten på 1800-tallet. Troen på nyrydding av jordbruksland (tenk Hamsuns roman Markens grøde) ved inngangen til 1900-tallet. Industrialiseringen etter krigen og forurensningen den førte med seg.

Til tross for temaet er Norske ødegårder fri for sentimentalitet og klissen nostalgi. Øystein Morten går til skriftlige kilder om hver gård, han drar dit og ser, og ikke minst snakker han med de siste menneskene som bodde der. Historiene deres, om et evig slit og kamp mot elementene, gnikker vekk alle nasjonalromantiske myter du måtte ha med deg inn i lesningen. Morten er heller ingen ivrig forkjemper for å bevare alle disse eiendommene, mange av dem praktfulle, som står til nedfalls.

Øystein Morten har tidligere utmerket seg som middelalderhistoriker, med bøker om de norske kongene Olav den hellige, Sigurd Jorsalfare og Magnus den gode. Det er bare å glede seg til neste prosjekt.