Mozart

Til tross for hans korte liv produserte han over 600 verk. Han komponerte i grovt sett alle av datidens sjangre, og flere av verkene hans regnes blant musikkhistoriens mesterverk. Mozart komponerte både symfonier, operaer, konserter, kammermusikk, pianomusikk og sakral musikk. Mozart tilhørte den wienerklassiske epoken i musikkhistorien. Han regnes som den viktigste komponisten i denne perioden ved siden av Joseph Haydn og Ludwig van Beethoven.

Tidlig liv og karriere

Mozart ble født den 27. januar 1756. Han ble født i Salzburg, nå i Østerrike, da en del av det tysk-romerske riket. Mozarts foreldre var Leopold og Anna Maria Mozart. Selv om han ble født i det som nå er Østerrike regnet Mozart seg selv som tysk. Han ble døpt Johannes Chrysostomus Wolfgangus Theophilius Mozart, men faren forenklet dette til Wolfgang Amadeus ved et senere tidspunkt. Mozart pleide å introdusere seg selv som Wolfgang Amadé.

Mozart var et såkalt vidunderbarn. Faren var en velrenommert fiolinist, komponist og musikklærer, og han melket lille Mozart sine talenter for det de var verdt. Det hersker liten tvil om at han utnyttet sønnens talenter grovt fra veldig ung alder, og at dette satte dype spor i Mozart, som fikk en høyst uvanlig barndom med masse press.

Det er derimot ingen tvil om at Mozart elsket musikk fra han var barn, og at faren så denne interessen og pleide den. Mozart fulgte nysgjerrig med når storesøsteren Maria Anna (kalt Nannerl) tok pianotimer med faren, han spilte selv feilfritt da han var fire, og begynte å komponere musikk allerede i femårsalderen. Men mye av barndommen hans gikk med til reiser rundt omkring i Europa for å opptre for adelen. Reiser var lange, slitsomme og ofte farlige på denne tiden og lille Mozart var ofte syk, og langt hjemmefra.

Reisene fortsatte gjennom årene, og i 1777 reiste han på en turne med moren, som døde brått i Paris. Han oppdaget også etter hvert han at han ikke frembrakte den samme entusiasmen lengre – han var blitt alt for gammel til å bli regnet som et vidunderbarn for lenge siden. Han var også sterkt ulykkelig forelsket ved flere anledninger, og var misfornøyd med hans posisjon. Han hadde vært ansatt i hoffet i Salzburg, hvor han eksperimenterte med forskjellige typer komposisjoner, men han var misfornøyd både med lønnen og med den manglende muligheten til å komponere operaer, som han elsket.

Mozart bosatte seg i Wien i 1782. Han livnærte seg som fri kunstner, eller det vi i dag kaller freelancer. Han komponerte, underviste, og holdt konserter hvor han fikk mye oppmerksomhet for pianoferdighetene.

Populariteten dalte noe mot slutten av tiåret, men han ble utnevnt som keiserlig kammerkomponist i 1787, noe som hjalp han med de økonomiske problemene han hadde opparbeidet seg. Han var bemerkelsesverdig produktiv det siste leveåret, hvor han komponerte operaene La clemenza di Tito (Titus), Die Zauberflöte (Tryllefløyten) samt Requiem og flere andre verker. Han rakk ikke å fullføre rekviemet før han gikk bort, dette ble ferdigstilt av en av hans elever, Franz Xaver Süssmayr.

Privatliv

Mozart skal ha vært sosial, hyggelig, nysgjerrig på andre mennesker og gjestfri – men også veldig glad i å drikke. Han inviterte ofte gjester hjem til seg, og holdt ofte konserter hjemme, eller han spilte spill med gjestene. Han skal ha vært veldig glad i billiard. Han slet ofte med pengeproblemer, sannsynligvis mer fordi han sløste vekk mye av det han tjente enn manglende inntekter. Han skal også ha hatt en hang til å være veldig vulgær, en side han sannsynligvis kun viste til sine nærmeste.

Mozart ble oppdratt i den katolske kirke, og forble et aktivt medlem hele livet. Han komponerte også mye kirkemusikk.

Mozart ble frimurer i 1784. Frimureriet bestod hovedsakelig av to retninger på Mozarts tid, en gren som var opptatt av mystikk og okkultisme, en annen som var engasjert i opplysningstidens idealer om humanisme og vitenskap. Uten at det er helt sikkert antas det at Mozart tilhørte den sistnevnte grenen.

Den katolske kirken var skeptiske til frimurerne, og frimureri var forbudt i flere katolske land. Det var ikke forbudt i Østerrike, selv om motstanden var godt kjent – men Mozart så tydeligvis ingen motsetning mellom hengivenheten til den katolske kirken og frimureri.

Han giftet seg med Constanze Weber i 1782, mot sin fars vilje. Han hadde tidligere vært forelsket i storesøsteren hennes, Aloysia, men uten hell – en av flere ulykkelige forelskelser i livet hans. Han og Constanze fikk seks barn sammen, men bare to av dem vokste opp, som så ofte skjedde på den tiden – og hverken Karl Thomas Mozart eller Franz Xaver Wolfgang Mozart giftet seg eller fikk barn, så Mozart har ingen kjente etterkommere.

Bortgang

Det finnes mange teorier rundt hans død, en av disse blir langt på vei utbrodert i filmen Amadeus. Ideen om fiendskap mellom Mozart og den italienske komponisten Antonio Salieri var ikke ny – Alexander Pushkin publiserte et skuespill i 1830, hvor Salieri rett ut myrder Mozart på scenen. Nikolaj Rimsky-Korsakov, mest kjent for «humlens flukt», laget en opera av teaterstykket 67 år senere. Filmen Amadeus var basert på en sceneoppsetning som spekulerte videre i teoriene om at Salieri var innblandet i Mozarts død, hvor faktisk Mark Hamill – selveste Luke Skywalker - spilte Mozart på scenen på Broadway. Hamill ble også vurdert til filmen, men Milos Forman var redd for at assosiasjonene til Star Wars ville tatt for mye av oppmerksomheten, så rollen endte hos Tom Hulce – som fikk strålende kritikker for sin tolkning av Mozart.

Det er nok neppe tvil om at det var rivalisering mellom Salieri og Mozart. Men Salieri, som var relativt velstående, en godt ansett og godt etablert komponist, musiker og musikklærer, godt gift og hadde 8 barn og minst en elskerinne, kan umulig ha blitt plaget av Mozarts virke i den grad at han ønsket å myrde han. Mozart var i det hele tatt lite å misunne de siste årene av livet hans – han brukte opp pengene sine over en lav sko, levde et utsvevende liv, og flere holdt han nok på en armlengdes avstand, til tross for at de beundret musikken hans.

Mozart døde den 5. desember 1791. Vi vet ikke hva som forårsaket Mozarts død. Sannsynligvis døde han brått og uventet, og vi vet ikke hvordan han døde. Men det finnes ingen beviser for at det var noe mystisk som skjedde - liv var billige på slutten av 1700-tallet, og Mozart levde et hardt liv preget av sykdom, så sannsynligvis døde han av helt naturlige årsaker. Mozart har ofte blitt beskrevet som liten, blek og sykelig. Mozarts rekviem som han skrev mot slutten av livet var riktignok bestilt av en anonym person slik det beskrives i filmen, men dette viste seg å være grev Franz von Walzegg, som sørget dypt over konens bortgang. Slettes ikke Salieri utkledd som Mozarts far.

Om filmen Amadeus ikke akkurat kan regnes som en dokumentarfilm (noe som heller ikke påstås), så er det en veldig vellaget, underholdende og interessant film, som gir et godt innblikk i Mozarts liv, og tidsånden i perioden han levde.

Mozart ble begravet i en anonym massegrav i St. Marx-kirkegården i Wien, vi vet ikke nøyaktig hvor. Det blir ofte hevdet at dette var fordi han var fattig da han døde. Det stemmer ikke – det var etter en bestemmelse fra keiseren for å stanse et pestutbrudd; familien, venner og støttespillere hadde etter all sannsynlighet midler til å gi han en skikkelig grav, men dette var ikke mulig.

Constanze giftet seg på nytt 18 år etter Mozarts død med den danske diplomaten Georg Nikolaus von Nissen, som var en stor beundrer av Mozart. Von Nissen skrev den første biografien om Mozart, han redigerte også vekk de mest vulgære passasjene fra Mozarts mange brev.

Musikken

Mozart komponerte i det som egentlig kalles den klassiske stilen.

Klassisismen var en retning i arkitekturen og musikken på 1700-tallet, et århundre som ellers var preget av opplysningstiden og en gryende sosial bevissthet. I arkitekturen gikk man tilbake til de rene linjene fra antikken, i musikken var idealet enklere musikk med klarere struktur og tydeligere tema; man gikk vekk fra de lange, tunge og kompliserte stykkene i barokken, hvor Bach var den viktigste komponisten.

Når vi snakker om «klassisk» musikk, så snakker vi egentlig kun om musikken til Mozart, Beethoven og Haydn, og en håndfull andre komponister som komponerte etter klassisismens idealer. Bach komponerte barokkmusikk, Grieg komponerte (nasjonal)romantikk, Debussy komponerte impresjonistisk musikk. Ingen av dem komponerte klassisk musikk etter ordets strengeste betydning. Allikevel er det vanlig å bruke begrepet «klassisk musikk» om disse komponistene også, og å omtale Mozart sine verk som wienerklassisisme. Noen prøver å bruke begrepet «seriøs musikk» i stedet for å favne musikken til de kjente komponistene gjennom århundrene som ikke var wienerklassikere, men heldigvis har ikke dette begrepet slått spesielt godt an, da det tross alt indikerer at annen musikk er useriøs. «Kunstmusikk» har også blitt prøvd, men nå er vel all musikk kunst, så det er kanskje ikke det beste utrykket heller.

Kunstnerisk frihet var ikke vanlig i særlig grad før fra Beethovens tid noen tiår etter Mozart – Beethoven, som for øvrig var en stor beundrer av Mozart, regnes også som en wienerklassisk komponist, men spesielt de senere verkene hans bikket over mot den mørkere, mer innadvente romantikken, og flere av hans verker, som eksempelvis «Måneskinnssonaten» og «Skjebnesymfonien» ville neppe blitt tatt godt imot på Mozarts tid, de ville sannsynligvis blitt sett på som alt for personlige, følelsesladede og dystre. Beethoven, som også uten tvil var et enestående geni, var en stilskaper i større grad enn Mozart var, og la grunnlaget for 1800-tallets komponister.

Frem til og med Mozart sin tid hadde komponister en annen, langt mindre selvstendig rolle enn det som ble vanlig under romantikken i det kommende århundret. Musikken hadde en klar funksjon, den skulle tjene et formål, og originalitet og overraskelser ble satt liten pris på. Mozart komponerte flittig hele livet, men mye av det han komponerte var rene bestillingsverk, hvor det var detaljerte forventninger til resultatet. Han kunne slettes ikke bare gjøre det han ville.

Til tross for disse rammene klarte han å ta fullt eierskap til komposisjonene, med minneverdige melodier som har brent seg fast i vår bevissthet, lekende passasjer, og en stil og eleganse som ble beundret i hans samtid, og som fortsatt blir beundret den dag i dag. Mozart var kanskje et vidunderbarn som mestret flere instrumenter fra en tidlig alder, og alt tyder på at han var en fantastisk pianist, men han var først og fremst en enestående komponist som hadde en egen evne til å få musikken til å leve sitt eget liv og fremkalle følelser. Han var ikke en stilskaper eller trendsetter, han bidro ikke til musikkens utvikling på samme måte som Haydn før han og Beethoven etterpå, men musikken hans var så perfeksjonert at han allikevel regnes som en av verdenshistoriens aller viktigste komponister.