Markens grøde
Hild Bakka
16.06.2017
Markens grøde (1917) handler om nybyggeren Isak Sellanrå, som tomhendt og helt alene anlegger en gård i ødemarken. Vi følger Isak gjennom mange år med hardt arbeid, gleder og sorger. Til slutt står han igjen som markgreven, som eier av en storgård, men fremdeles like hardtarbeidende og ydmyk.
Leseropplevelsen – før og nå
Hild:
Vi har et litt ulikt forhold til Hamsun. Jeg har ikke lest så mange av bøkene hans, jeg har liksom ikke hatt lyst, selv om både Sult (1890) og Markens grøde står for meg som gode bøker. Du sier derimot at du har vært veldig opptatt av Hamsun, at du har skrevet særoppgave om ham, at du har gått i Hamsuns fotspor på Nørholm, som ikke en gang er åpent for publikum, og ikke minst at du har lest og likt alt han har skrevet.
Men; hva er det med bøkene til Hamsun som appellerer til deg? Liker du ham like godt, etter denne andre runden med Markens grøde?
Tomas:
Jeg fikk en litt rar start på Markens grøde. Kanskje fordi jeg likte den så veldig godt sist jeg leste den, for 17 år siden. Jeg mislikte den ganske sterkt nå, jeg syntes den var veldig naiv, og følte meg usikker på om Hamsun "drev gjøn" med oss eller til og med med karakterene sine. Men etter hvert kom jeg inn i måten boken var skrevet på, og begynte å like den mer og mer.
Jeg vet ikke hvorfor jeg liker Hamsun så godt, men det var et interessant eksperiment å lese ham om igjen, siden jeg var i begynnelsen av 20-årene sist gang. På den tiden var jeg veldig opptatt av forfattere som Dostojevskij og Hamsun, det vil si bøker med store følelser og et ganske intenst språk. Det er ikke uvanlig at en person besvimer av sinnsbevegelse her…
Hild:
Hva mener du med at Hamsun "driver gjøn"? Jeg tror kanskje jeg skjønner; følelsen av at språket er så svulstig, og begeistringen og patosen i teksten så stor, at man automatisk leter etter en ironi – som ikke er der.
Jeg hadde den samme opplevelsen, jeg syntes det var vanskelig å komme i gang med boken, at den var alt for sentimental og voldsom, men så ble jeg revet med, og Hamsun blir mer nøktern etter hvert. Isak Sellanrå er heller ikke en av disse Hamsun-karakterene som besvimer av sinnsbevegelse.
Jeg har også lest at Hamsun strevde med å skrive Markens grøde i begynnelsen, at han brukte lang tid på åpningen, så det er kanskje noe der som blir overført til oss lesere, noe krampaktig, som ikke flyter så godt.
Tomas:
Ja, det var akkurat det jeg mente! (Og jeg var absolutt ikke fornøyd med uttrykket "drive gjøn", kanskje "å latterliggjøre" hadde vært bedre). Det er interessant at Hamsun slet med Markens grøde i begynnelsen. Det forklarer en del synes jeg.
Hild:
Det er naturlig at du fikk en annen leseropplevelse nå, siden du nesten er dobbelt så gammel! Man er mer mottakelig for intenst språk og store følelser jo yngre man er, vil jeg tro. Men likevel kommer du fram til samme konklusjon; at du liker boken. Det gjør jeg også, og jeg var sikkert bare 13 år den første gangen jeg leste Markens grøde. Da leste jeg alt, og likte alt, (Inkludert alle de 47 bindene i Sagaen om Isfolket (1982-1989)) slik er det jo ikke nå. Men Markens grøde er en god bok.
Karakterene og fortellerstemmen
Inger, som har hareskår, dukker opp på Sellenrå. Hun arbeider sammen med Isak, de får barn og blir gift. Etter noen gode år får Inger en datter som også har hareskår. Hun dreper barnet rett etter fødselen, og blir straffet med flere års fengsel.
Andre sentrale karakterer i Markens grøde er den omreisende Geissler, som stadig hjelper Isak, og Sivert og Elesius, sønnene til Isak og Inger. Bonden på nabogården, Brede, datteren hans Barbro og en annen nabobonde, Aksel, er også viktige karakterer.
Hild:
Hva husket du best fra den første gangen du leste Markens grøde?
Tomas:
At Isak løfter opp hesten når Inger kommer tilbake fra fengselet, for å vise hvor sterk og glad han er. Han har jo ingen ord for å uttrykke følelser, og jeg syntes han var så teit og søt.
Hild:
Jeg husket ikke så veldig mye. Men jeg husker den første beskrivelsen av Inger, at hun har hareskår og vender hodet bort og hveser når hun snakker. Det må ha vært veldig fascinerende for meg som 13-åring.
Tomas:
Men – jeg liker ikke så godt fortellerstemmen i boken. Jeg liker ikke at den liksom skal bestemme hva jeg skal mene hele tiden. Det ville ha vært nok at boken presenterte handlingen for oss, og så kunne vi ha gjort opp egne meninger. Har du tenkt på det?
Jeg liker for eksempel forholdet mellom Elesisus og Sivert, og her er det mange fine små episoder spredt ut over hele boken, der fortelleren ikke kommenterer så mye, bare forteller hva som skjer, og de passasjene er skikkelig fine.
Hild:
Jeg opplever også fortelleren som ganske autoritær, at den gir leseren mange føringer. Og ikke minst at karakterene blir veldig karikerte. Isak som den ydmyke bonden som bare vil jobbe med jorden, Inger som den litt dumme, husdyraktige konen hans, og Brede som en overfladisk og dum skurk, Isak sin rake motsetning, en litt for tydelig kontrast.
Tomas:
Jo, stort sett enig. Og det er overtydelig at Inger blir påvirket i negativ retning av det moderne samfunnet, i fengselet i byen. Hun blir ikke seg selv igjen før Isak "røsker" henne (grøss). Men fortellerstemmen er ganske forståelsesfull overfor Inger også. Vi får vite at hun ikke har hatt mye til barndom eller ungdomstid på grunn av hareskåret. Og fortelleren viser også Isaks stolthet, for eksempel når han får en ny maskin og ikke vil ha hjelp av sønnene til å montere den. Men alt dette er overtydelig synes jeg.
Men Brede er vel ikke mye til skurk. Mer udugelig, bare.
Og så er det den mystiske Geissler som jeg lurer på. Hvorfor har Hamsun skapt en sånn litt magisk eventyrfigur midt i en realistisk naturroman?
Hild:
Ja, Geissler er mystisk. Det som er interessant er at Isak er avhengig av ham – Isak hadde ikke blitt markgreven uten Geissler og den hjelpen han kommer med. Det er Geissler som hjelper Isak med å få Inger tilbake fra fengselet, som ordner opp når Isak plutselig må kjøpe Sellanrå, som viser ham hvordan han skal vanne når det er tørke, og ikke minst er det Geissler som gjør at Isak kommer godt ut av det når det skal etableres gruvedrift på eiendommen hans.
Geissler er en tydelig forbindelse til livet utenfor ødemarken, til byen og kulturen, og slik er Isak avhengig av sivilisasjonen, som eksplisitt blir framstilt som negativt gjennom hele romanen – for eksempel når Inger kommer tilbake fra byen og er blitt «bedervet». Elesius blir også ødelagt av byen. Han pynter seg med frakk og stokk, og han duger ikke til ordentlig arbeid, bare til å sitte på kontor og skrive. (Han er også mer i slekt med de tidlige Hamsun-karakterene, den navnløse hovedpersonen i Sult, og med Nagel i Mysterier (1892), enn med de andre karakterene i Markens grøde).
Geissler er også Hamsun sitt talerør i boken, det er gjennom ham Hamsun sitt syn på barnedrapssaken kommer fram.
Tomas:
Selv om jeg liker Geissler veldig godt (jeg er jo fan av magisk realisme), så synes jeg det er juks av Hamsun å ha ham med. Alt annet i boken er jo superrealistisk, og så plutselig kommer denne fyren og hjelper til med alt hele veien, uten noen tydelig motivasjon. Han er liksom en deus ex machina hvor det ikke burde være noen… Jeg skjønner hva du sier om at Isak er avhengig av ham, men det gjør det jo bare enda verre. Boken handler om denne kjempen som slåss mot de moderne tider og blir en stor mann i bygden på grunn av sine gode egenskaper, men egentlig har han fått det av nissen.
Hild:
Du har rett i at denne karakteren er litt umotivert, men likevel er han nødvendig for å gjøre Isak til den han er. Ellers kunne ikke Isak ha vært så traust, han må få hjelp av noen som forstår spillereglene i samfunnet, og Geissler vil hjelpe ham, nettopp fordi Isak har de gode egenskapene som du nevner.
Men, det gjør kanskje noe med Markens grøde som sivilisasjonskritikk at Isak er avhengig av Geissler, og dermed også av sivilisasjonen.
Tomas:
Isak kunne godt ha vært avhengig av sivilisasjonen uten et vandrende lykketroll i rollen som megler. Det føles som en enkel utvei for forfatteren.
Barnedrap og kvinnesyn
Det er to barnedrap i Markens grøde. Også den ugifte tjenestepiken Barbro dreper det nyfødte barnet sitt, men hun blir ikke straffet.
Hild:
Vi har begge babyer hjemme, og dette med spebarndrap var noe vi grudde oss til å lese om denne gangen. Hvordan var det, synes du?
Tomas:
Det var nok verre å grue seg til at det skulle komme enn selve lesingen av det! Det var ikke så farlig faktisk. Men Barbro, som antakelig hadde drept et barn tidligere også, var jo ikke særlig sympatisk.
Hild:
Jeg synes det var helt forferdelig å lese om barnedrapene. Inger handler i affekt, rett etter en fødsel, og det er et slags barmhjertighetsdrap – hun vil spare datteren for de lidelsene hun selv har vært utsatt for. Likevel synes jeg er det noe kalkulert over det. Hun sender mannen bort hver gang hun skal føde (han har som regel ikke skjønt at hun er gravid en gang), men i etterkant tenker Isak at hun har villet være alene om «avgjørelsen», altså at hun har holdt muligheten åpen.
Det er vanskelig å forstå at en mor kan å ta livet av barnet sitt... Men vi vet at dette er noe som stadig har skjedd, av ulike årsaker. Jeg synes i alle fall synd på Inger. Det samme gjelder Barbro. Selv om hun framstilles som kynisk og avstumpet (og det er tydelig at Hamsun mener at hun ikke får den straffen hun fortjener) er det vondt at hun liksom fornekter graviditeten, og er så rasende som gravid. Hun er sint fordi hun ikke er fri. Fordi Aksel, som er barnefaren, føler at han har fanget henne, og hun har ikke andre muligheter enn å gifte seg med ham.
Tomas:
I begynnelsen syntes jeg at Hamsun var litt av en kvinnehater, men jeg er ikke helt sikker lengre. Han viser jo at Aksel ikke er så snill med Barbro, og at hun er i en fortvilet situasjon. Eller så er dette vår moderne tolkning som Hamsun absolutt ikke ville ha vært enig i.
Hild:
Hamsun er kanskje ikke en kvinnehater, men kvinneskikkelsene i Markens grøde er litt grunne. Å drepe barnet sitt er en så ekstrem handling at dette må være noe som preger en mor mer enn det som kommer til uttrykk i beskrivelsene av Inger og Barbro. Barnedrapssaker var nok enda mer komplekse enn det Hamsun får fram i Markens grøde.
Aktualitet og litterær innflytelse
Hild:
Hvordan synes du at Markens grøde er aktuell i dag, 100 år etter at den kom ut?
Tomas:
Tja… Hva er det som er viktig i livet, sånn egentlig? Er det penger og prestisje og nye dingser eller noe annet? Hvordan bruker vi jorden? Er det med fremtiden i tankene, eller bare kortsiktig vinning? Hva tenker du?
Hild:
Ja, det med det enkle livet og bærekraftighet er veldig aktuelt. Det er mange som føler seg fremmedgjorte i overflodssamfunnet, som vil ha tilbake nærheten til naturen og jorden, respekten for den, dette samspillet mellom natur og menneske som er sentralt i Markens grøde.
Jeg tenker også på den litterære innflytelsen denne boken fremdeles har. Her blir Erlend Loe med Doppler-bøkene stadig trukket fram. Men også forfatterskap som Thure Erik Lunds og Birger Emanuelsens (særlig Fra jorden roper blodet (2014)), viderefører en arv fra Markens grøde.
Men det jeg har lest som minner mest om Hamsun og Markens grøde er Britt Karin Larsens bøker om folket på Finnskogen (2009-2015). Her finner vi mange av de samme elementene; den lyriske fortellerstemmen, de filosofiske spørsmålene, og vanskelige temaer som ufrivillig svangerskap og barnedrap.
Men jeg gjenfinner særlig noe av det som står for meg som essensen i Markens grøde: menneskets isolasjon i naturen, kombinert med dets avhengighet av den, og ydmykhet overfor den. Og vi møter naturen som både generøs og nådeløs, både venn og fiende.
Det eneste mennesket må gjøre er å underordne seg og samspille, uten å stille spørsmål. Så vil det gå det godt – eller dårlig... Men helst like godt som det går Isak Sellanrå: "Han er markbo i sind og skind og jordbruker uten nåde. En gjenopstanden fra fortiden som peker fremtiden ut (...) ni hundrede år gammel og igjen dagens mann".
Kilder:
Hamsun, Knut. Markens grøde (Gyldendal 2006) Haugan, Jørgen. Solkongens fall (Aschehoug 2004)
