Marillion fra A til...

De fleste har kanskje bare hørt én sang av Marillion. "Kayleigh" var deres store hit i 1985, og er fremdeles en av de store hitene fra 80-tallet. Men de er så mye mer enn bare den sangen.

Bandet skulle egentlig hete Silmarillion når det ble dannet i 1979. En av grunnene til at det ble forkortet var at det ikke er mange referanser til alver i tekstene deres. Debutalbumet, A script for a Jester's Tear, kom ut i 1983. De ble hyllet som foregangsmenn når det kom til nyprog og det som ble den andre bølgen av progrock. Les: de hadde hørt mer enn nok på Genesis med Peter Gabriel som vokalist.

Jeg kjøpte albumet når det kom ut og en av grunnene til det var at jeg nettopp hadde oppdaget trioen Rush, og jeg hadde hørt om en annen kanadisk powertrio med navnet Triumph. Albumcoveret hang i vinduet til platebutikken, og jeg, i min villfarelse, fant ut at dette måtte være et album med Triumph. I ettertid vil jeg si at det var det heldigvis ikke (Triumph er ganske triste saker). Det jeg fikk høre var tittelsangen og dens desperasjon, den paranoide "He Knows You Know", tilværelsens uutholdelige vanskeligheter i "The Web", den humoristiske "Garden Party", skildringen av et liv levd feil i "Chelsea Monday" og anti-krigssangen "Forgotten Sons". Jeg hadde fått et nytt favorittband!

Fugazi (et japansk fy-ord, og også navnet på et amerikansk punkband) ble utgitt i 1984. Et album, om mulig, mørkere enn debuten. Fylt med sanger det var litt vanskeligere å like, men som ble bedre og bedre jo mer jeg lyttet til det. Favoritter her er "Assassing", tittelsporet, "She Chameleon" og skildringen av et forhold i "Punch and Judy".

Så var det vel på tide å snakke litt om medlemmene i bandet, siden dette ble medlemmene fremover (utenom Fish). Forut for denne utgivelsen hadde en av grunnleggerne av bandet, trommeslageren Mick Pointer, fått sparken. Han ble erstattet av Ian Moslet. Pete Trewavas (også medlem av bandet Transatlantic) spilte bass, keyboards ble traktert av Mark Kelly, Steve Rothery er en av mine favorittgitarister, og Fish (Derek William Dick) sang og skrev alle tekstene.

Nå kan en vel si at alle de fire første albumene var konseptalbum, men det er mest fremtredende på det tredje og fjerde. Misplaced Childhood kom i 1985 og var løselig basert på Fish sin barndom. Noe som kanskje kommer frem av tittelen? Som nevnt tidligere inneholder albumet deres store hit Kayleigh, som ble fulgt opp med nok en ballade, Lavender, som også gjorde det bra på listene. Albumet inneholder også tre sanger som er delt opp i kapitler, i god prog-tradisjon, og disse er: "Bitter Suite", "Heart of Lothian" og "Blind Curve". Min soleklare favoritt av disse, er Bitter Suite, hvor Fish briljerer med tekster som er ren poesi. Et eksempel: "she was a walflower at sixteen/she will be a wallflower at thirtyfour/her mother called her beautiful/her daddy said a whore."

Dette er et album som har reddet meg ut fra en av de dypeste alvorlige krisene jeg har opplevd, og et album jeg alltid vil sette pris på. Da har vi kommet frem til 1987 og Clutching at Straws. Sannsynligvis det albumet jeg har hørt flest ganger i løpet av disse tiårene med kassetter, LP'er, CD'er og streaming. Det er et album hvor det går opp for Fish at berømmelse ikke var verdt det, og hvor alkoholisme blir et problem de ikke kunne ha forutsett. Det er et par sanger her jeg ikke kan geniforklare, men de beste er sanger jeg kommer til å høre frem til jeg ikke er mer. Samtalen mellom legen og Fish sitt alter ego: "If you keep up this lifestyle you won't reach thirty" sier legen og Fish svarer "It`s such a romantic way to go" og hvorpå legen svarer med: it's your round isn't it?". "Sugarmice in the Rain" er en real sviske om en mann som blir arbeidsledig, forlater kone og barn og ender på fylla. Teksten er allikevel genial, og som mannen selv sier: "If you want my adress, it's number one at the end of the bar." Og albumet starter med de tre sangene "Hotel Hobbies", "Warm Wet Circles" og "That Time of the Night" som er noen av de beste sangene bandet noensinne har gjort!

I 1988 kommer samlealbumet B-Sides by Themselves som inneholder deres første singel "Marketsquare Heroes", den episke "Grendel", sanger tidligere utgitt på EP'er: "Cinderella Search", "Lady Nina" og "Freaks" og "Tux On" som kunne vært med på Clutching. Denne ble utgitt året Fish tar konsekvensen av hva han hadde å si på dette albumet og slutter i bandet.

Ny vokalist blir Steve Hogarth, og første album med ham blir 1989s Season's End. Det en kan si om dette albumet er at musikken ble til mens Fish ennå var i bandet. Han tar med seg tekstene og bruker dem på sitt første soloalbum Vigil in a Wilderness of Mirrors (1990). Det er ikke tvil om at Hogarth var en bedre vokalist enn Fish, men bandet ble aldri det samme. Her flørter de også med metal med "Hooks in You", får en liten hit med "Uninvited Guest" og kreerer sin vakreste sang noensinne med "Easter".

To år etter kommer Holidays in Eden og bandet må ha fått beskjed fra plateselskapet i Europa at flere hits var høyst nødvendig. Ergo er dette det albumet hvor Marillion nærmest blir for et popband å regne. "Splintering Heart", "Cover My Eyes (Pain and Heaven)" og "Noone Can" er glimrende og skulle gitt dem stor suksess i Nord-Amerika hadde det ikke vært fordi de der var signert til et lite selskap (IRS i USA og EMI i Europa) som ikke ville promotere dem. Så har vi det som er feil med dette albumet. Hogarth får større og større innflytelse på musikken og lager sanger som "The Party". En sang om en ung pike som skal på sin første fest for voksne og alt det «vidunderlige» hun opplever der. Rent musikalsk var dette begynnelsen på slutten for min interesse for Marillion.

Spikeren i kisten blir Brave (1994) og Afraid of Sunlight (1995). To album så dørgende kjedelige at man skulle tro bandet går på en stødig diett av beroligende tabletter. Hogarths vokal blir bare mer og mer enerverende. Jeg har kjøpt senere album, men det er nesten slik at jeg ikke orker å høre dem. De kom nettopp ut med sitt tyvende studioalbum, An Hour Before It's Dark, og det er om mulig enda kjedeligere. En ting en kan si om Marillion er at de har en skare av ufattelig trofaste fans og at bandet var en av de første artistene som finansierte albumutgivelser med hjelp av crowd funding. Jeg ville sagt at det er bortkastede penger, men det er jeg nokså alene om. Nå er det også slik at mange av disse albumene har kommet i nyutgivelser med ekstra materiell og det er også kommet 4 CD'ers-bokser hvor alt er remikset. Så avslutningsvis en liste over de albumene jeg ikke har skrevet noe om.