Les en klassiker: Mennesket og maktene av Olav Duun

Jeg burde ha lest noe av Olav Duun for lenge siden. Men det har jeg altså ikke. Selv om jeg har jobbet som norsklærer, har undervist i litteraturhistorie, og har lest og likt mange av de andre litt tunge, norske forfatterne fra den samme litterære perioden: Såkalt «episk realisme», eller «nyrealisme». Her finner vi forfattere som Falkberget og Undset, som debuterte samtidig som Duun, i 1907, og romaner som Markens grøde (1917) av Knut Hamsun. Men jeg har altså ikke lest noe som helst av Duun, til tross for at jeg vet at jeg er en av dem som har sansen for denne typen litteratur – store, episke fortellinger om mennesker og deres skjebner, deres etiske dilemmaer og utfordringer knyttet til selve livet; kjærligheten, naturen, døden.

Olav Duun har en selvsagt plass i norsk litteraturhistorie, og flere av bøkene fra Duuns storverk Juvik-folket (1918-1923) blir av Erik Bjerck Hagen trukket fram i Den norske litterære kanon (2009), som noen av de beste romanene i norsk litteratur. Olav Duuns siste roman Mennesket og maktene (1938) blir betegnet som mindre vellykket her: «Menneske og maktene, som rutinemessig blir kalt et «mesterverk», er derimot ikke i nærheten av Juvik-folke i språklig, mimetisk og tematisk kraft». Denne gangen er det imidlertid nettopp Mennesket og maktene jeg har lest, og gjort meg opp en mening om, i Sølvbergets "Les en klassiker"- serie.

Solstad og Duun

I november i fjor holdt Dag Solstad et foredrag på oppdrag fra Nasjonalbiblioteket, der det var meningen at han skulle ta for seg Olav Duuns forfatterskap. Foredraget var det første i en foredragsrekke om norsk litteratur, hvor samtidsforfattere leser skjønnlitteratur som en gang var folkelesning. Solstad konkluderte med at Duun er foreldet, utdatert og irrelevant for dagens lesere – og med at litteraturen i seg selv er forgjengelig.

Dette er imidlertid et tema Solstad har berørt flere steder, gjennom mange år. I essay, og i romaner som Genanse og verdighet (1994) og Professor Andersens natt (1996), i sitt foredrag Svanesang (2014), og i Uskrevne memoarer, samtaleboken av Alf van der Hagen fra 2013. Her sier Solstad blant annet at han har lest Hamsuns Mysterier (1892), og han er oppbragt over hvor dårlig den har holdt seg. (Sult (1890) har imidlertid tålt tidens tann, ifølge Solstad, noe han er veldig lettet over.)

Men videre sier han til Alf van der Hagen: «Foreldelse rammer litteraturen fortere enn noe annet. Det plager meg veldig, for det gjelder ikke bare Hamsun, men også mitt eget forfatterskap» Han mener at litteraturen som kunstverk ikke har den samme holdbarheten som for eksempel billedkunst har; et maleri har en helt annen relevans, uavhengig av tid, enn det en roman har, og dette er noe Solstad er veldig bekymret over.

Solstad sitt foredrag handler dermed - slik flere har påpekt - altså egentlig ikke om Olav Duuns forfatterskap, men heller om litteraturens generelle, uunngåelige foreldelse – men kanskje aller mest om hans egen forgjengelighet som forfatter, og hans egen redsel og sorg knyttet til erkjennelsen av denne forgjengeligheten.

Jeg leste Duun-forsker Grete Fatima Syeds skarpe og vittige kommentar til Solstad sitt foredrag i Morgenbladet (13. november 2015), Solstad er Solstad, med stor interesse. Her kritiserer hun det arbeidet Solstad har gjort i forhold til Duun. Hun beskriver Solstad som som vanlig fomler med papirer og kommer med usakligheter, noe som er fornøyelig og sjarmerende nok, men som ikke er faglig relevant. Syed påpeker at foredraget er fullt av «pinlige feiltagelser og falske motsetninger», og er ikke nådig i sin kritikk. Kronikken hennes fikk meg , og sikkert flere med meg, til å gå til Syeds Duun-bok; Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter (2015), som kan leses som en introduksjon til Olav Duuns forfatterskap. Og dermed var min Duun-interesse endelig vekket.

Mennesket og maktene

Mennesket og maktene har en moderne, original komposisjon, som for min generasjon blant annet kan gi assosiasjoner til amerikanske, uavhengige 90-talls-filmer som Short Cuts (1993) og Magnolia (1999). På samme måte som her er det forskjellige menneskers historier, og ulike perspektiver og relasjoner som skildres og veves sammen på snodig og tilfeldig vis. Og til slutt inntreffer en avgjørende episode, en slags naturkatastrofe (i Short Cuts et jordskjelv, i Magnolia det at det begynner å regne padder), som liksom forener de ulike fortellingene, og som samtidig forener menneskene.

Rammefortellingen i Mennesket og maktene er knyttet til Øyvære, et fiskevær langt ute i havet, bestående av en samling øyer, holmer og skjær, som de ulike menneskene i romanen bor på. I første kapittel får vi vite at det er spådd at Øyvære en gang skal gå under, og i siste kapittel er det denne katastrofen som inntreffer, og her er det bare noen få, utvalgte som overlever.

Bokas midtdel er delt inn i fem kapitler som forteller historien til fem ulike karakterer. Jeg likte best historien om Borghild, som sammen med broren sin blir forlatt av moren som barn. Her får Duun vist fram fortellerkunstene sine; historien er hjerteskjærende, men rommer også mye humor og varme, slik at den er til å holde ut å lese. Andre kapitler er tyngre å komme gjennom, og det kan hende at man går i surr i de ulike navnene og historiene, at man må bla litt fram og tilbake for å friske opp hvem de ulike karakterene er nå igjen, og deres relasjoner til hverandre. Dette gjør lesningen litt utfordrende, men det er ikke så farlig heller.

Flere nivåer

Det er ulike måter å lese Mennesket og maktene på. Det er en bok med flere nivåer, og som lærer har jeg fortalt elevene mine at den har en symbolsk eller allegorisk verdi – som et bilde på en forestående katastrofe; i 1938 selvfølgelig Verdenskrigen som skal komme. Olav Duun har dermed blitt oppfattet og tolket som profetisk, og Mennesket og maktene er blitt lest som en motstandsbok. Men boken kan også oppfattes som en mer generell utslettelseshistorie, og slik være aktuell for oss som leser den nå i 2016 – med stadige naturkatastrofer, flommer, hav som stiger, terror og krig, og diverse andre overhengende trusler om undergang som vi må forholde oss til.

Mennesket og maktene kan også leses som en religiøs roman. Menneskene overmannes av en slags syndeflod, som bare de som aksepterer livet slik det er, skjebnen slik den nå en gang er, overlever. Men Mennesket og maktene er ikke en kristen roman. Den rommer mye åpenbar kritikk av bedehusmiljø og gudfryktighet, og en av hovedpersonene, Helmer, som til tross for litt synding har vært religiøs gjennom hele romanen, får et annet forhold til Gud når det mot slutten røyner på som verst: "Herren ga og Herren tok, han tok heile religiøsiteten min, han skal vera lovprist for det, som sagt".

Det menneskelige planet

Jeg synes at Menneske og maktene er best og mest aktuell når den leses på det "enkleste", menneskelige planet, mer eller mindre bokstavelig – som en kamp mellom de små menneskene i Øyvære, langt ute i havet, og de voldsomme, nådeløse naturkreftene. Disse maktene som representerer og blander seg med de sterke psykologiske kreftene som bor i menneskene selv: Kjærlighet, hat, erotikk, og angst for- og lengsel etter døden, «kjærlighetsriket», som livet etter døden kalles et sted. Det er her Duun får vist fram den innsikten i menneskesinnet han er i besittelse av, og det er her man som leser blir fanget av de ulike skjebnene som skildres, og man ser at menneskene er så små, men samtidig så store, livet så lite, men samtidig så verdifullt.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke har lest noe av Duun før, kanskje det bare er tilfeldig. Det er ikke språket hans som har skremt meg, selv om det er "gammeldags" og "tungt", og blir beskrevet som en blanding av nynorsk og nord-trøndersk. Jeg liker språket i Mennesket og maktene, og måten Duun forteller på, hvordan han får fram karakterenes ulike personligheter gjennom det. Den samme situasjonen kan for eksempel bli fortalt fra ulike synspunkt, med helt andre ord, og man får to forskjellige versjoner av den samme hendelsen, noe som er veldig interessant for en leser.

Jeg opplever iallefall ikke at Duuns forfatterskap "er meg uvedkommende", at "det ikke angår meg", for å bruke noen av Solstad sine formuleringer. Jeg er i stedet veldig glad for at jeg endelig har lest noe av Olav Duun, og jeg kommer helt sikkert til å lese mer.