Keith don't go

De av oss som er ekstremt nerdete interessert i rockemytologi har hatt gode tider de siste årene. Det ramler til stadighet ut nye omfattende dokumentarfilmer

og selvbiografier om mer eller mindre sentrale skikkelser i rockens historie. Det er i det hele tatt ganske fascinerende å se hvordan stadig flere artister nå har kommet i en alder der de er opptatt av å vise hvor viktige de mener de er eller har vært for populærmusikkens utvikling. Det er kanskje naturlig ettersom rocken fortsatt er en ung aktør i kulturens historie. Hvor lenge skal for eksempel The Rolling Stones fortsette å turnere? Bør de ikke legge opp snart? Som Keith Richards ofte påpeker så finnes det jo ingen regler. Det er tross alt ingen som har gjort dette tidligere…

Selvbiografi

Det skapte mye oppstyr da selvbiografien til Richards kom ut i 2010. Sikkerhetsopplegget rundt utgivelsen var massivt, noe svært mange musikkjournalister harselerte over. Det var en smule fascinerende å følge med på hysteriet. Som Allan Jones, redaktør i Uncut skrev: You’d think the security of nations, or mankind’s future depended on no-one seeing Keith Richards’ autobiography Life before it arrives on the shelves of your local Waterstone’s. Such has been the security surrounding its publication. Man skulle jo i grunnen ikke tro at det fantes særlig mange ukjente historier igjen å fortelle om mannen og bandet hans. Det finnes hundrevis av bøker om The Rolling Stones og en bråte dokumentarfilmer. Jeg har lest en hel del av dem, og sant og si er det ikke så veldig mye ny informasjon å finne i selvbiografien til Keef. Det betyr imidlertid ikke at boken ikke er artig lesestoff. Få musikere har et mer sementert image enn Keith Richards. Piraten, opprørereren og dophodet har alltid vært en takknemlig kilde for tabloidjournalister og rockehistorikere.

#Musikk- og lesetips: Før du leser videre kan det være en idé å sjekke ut min liste med de 65 beste Stones-låtene i Spotify eller Wimp. Jeg anbefaler også Bill Wymans Stone Alone, Ronnie Woods Ronnie og Robert Greenfields A journey through America with the Rolling Stones. Som et eksperiment kan jeg også utfordre leserne til å finne ut hvor tittelen på denne bloggposten kommer fra. Skriv svaret i kommentarfeltet. Sjekk også hva vi har av Keith Richards på Musikkbiblioteket.

Mange bøker om Stones

Richards er ikke det første Stones-medlemmet som forteller sin side av bandets historie i bokform. Bassist Bill Wyman ga ut «Stone Alone» i 1990 og Ronnie Wood ga ut «Ronnie» i 1997. Wymans versjoner av hendelsene stemmer ikke alltid overens med det hans tidligere bandkollega serverer. Omtalen av Brian Jones er noe av det som skiller de to biografiene mest fra hverandre. Der Wyman omtaler Jones som bandets grunnlegger og hjerte avfeier Richards den avdøde gitaristen som en paranoid kvinnemishandler. Historien om hvordan Richards stjal Anita Pallenberg fra Jones er en såpeopera i seg selv og en del av bandets historie ingen av dem kommer særlig godt ut av.
– The idea of stealing a band member’s woman was not on my agenda. The truth was I’m looking at Anita and I’m looking at Brian and I’m looking at her, and I’m thinking, there’s nothing I can do about this. I’m going to have to be with her, skriver han.

Uenighet

Et annet område Wyman og Richards ikke er helt på linje er det musikalske. Wyman hevder flere steder i sin biografi at de andre medlemmene i Stones bidro langt mer til flere av bandets mest kjente låter enn det krediteringen Jagger/Richards skulle tilsi. Wyman hevder blant annet at det var han som laget det berømte riffet på Jumping Jack Flash. Ronnie Wood har flere ganger hevdet at det var han og Mick Jagger som sammen skrev It’s only rock n roll (but I like it), men Richards gir aldri noen innrømmelser på disse områdene.

Elsker gitarer

Til gjengjeld gir Richards oss lange og fargerike beskrivelser av hans kjærlighetsforhold til gitaren og musikken. I det hele tatt er omtalene av gitarene vakrere enn beskrivelsene av kvinnene i livet hans.
– First you got to know that fucker. And you go to bed with it. If there’s no babe around, and you sleep with it. She’s just the right shape, skriver han om gitaren.
Til gitarnerdene og lyd-entusiastene der ute vier han også mange sider til hvilke gitarstemminger han bruker og hvorfor teknologi kan være rockens verste fiende. Som han skriver:
– How come I could get a great drum sound back in Denmark Street with one microphone, and now with fifteen microphones I get a drum sound that’s like someone shitting on a tin roof?. Og videre:
– This mythical bullshit about stereo and high tech and Dolby, it’s just totally against the whole grain of what music should be.» Ikke vanskelig å være enig i det.

Mick & Keith

Som nevnt tidligere er forholdet til Mick Jagger utførlig omtalt i biografien. Og den godeste Jagger får gjennomgå flere steder. Men selv om Richards ikke legger fingrene imellom i sine beskrivelser av barndomsvenner er det også tydelig at det er bånd som ikke kan brytes mellom de to. Det har vært litt rart å se hvordan Richards til stadighet omtales som den ærlige og ekte musikkelskeren, mens partneren Mick Jagger nå er stemplet som den kalde, avmålte, trendfikserte delen av The Glimmer Twins. I dag er det Richards som er helten, og det er fort gjort å glemme hvilken gigantisk superstjerne Jagger faktisk var. For Jagger må det utvilsomt være kjipt å se hvordan han nå framstilles. Jagger og Paul McCartney kunne sikkert utvekslet en hel del erfaringer om hvordan musikkjournalister skriver historien. McCartney har jo også kjempet mot bildet av Lennon som den «ekte» og «ærlige,» mens han selv blir framstilt som en lettvint og sentimental poptrubadur.

David Bowie

Uansett hvem man heier på er Richards beskrivelser av Jagger usedvanlig festlige. Vokalisten beskyldes stadig for å snu kappen etter vinden og i et artig avsnitt fortelles det om konkurranseforholdet som oppsto mellom Jagger og David Bowie. «He watched what David Bowie was doing and wanted to do it,» skriver Richards, og tar for en gangs skyld kompisens parti:
– Somebody had taken Mick on in the costume and bizarreness department. But the fact is, Mick could deliver ten times more than Bowie in just a T-shirt and a pair of jeans singing I’m a man. Why would you want to be anything else if you’re Mick Jagger? Is being the greatest entertainer in show buisiness not enough?
Richards framstiller det som at han, Charlie Watts og Ronnie Wood stadig forsøker å holde vokalisten i sjakk.
– We know the minute he’s going plastic. Shit, Charlie and I have been watching that ass for forty-odd years; we know when the moneymaker’s shaking and when it’s being told what to do.

Mars-sjokolade

Ellers får vi selvsagt servert gitaristens egne versjoner av mange av de klassiske mytene. Var det noe hold i historien om Marianne Faithfull og den Mars-sjokoladen? Sniffet han virkelig sin fars aske? Skifter han regelmessig ut blodet sitt? Måtte Stones avlyse en turné fordi han ramlet ned en stige i biblioteket sitt? Og hva var egentlig forklaringen på den famøse palmetre-episoden? Disse anekdotene er til tider hysterisk morsomme, og forsterker selvsagt imaget til forfatteren. Innimellom kommer det imidlertid også en del glimt av mennesket bak den dopherjede fasaden. Det aller mest rørende i så måte er historien der Richards finner en vasstrukken liten kattunge i et kloakkrør på Barbados. Kattungen ble tatt hånd om på beste vis, fikk navnet Voodoo og æren av å gi navnet til en av de bedre Stones-platene etter 70-tallet.

Keith Richards har utrolig nok blitt 71 år, og Stones hangler videre. Om de kommer til fortsette å turnere vet jeg ikke, men etter å ha lidd meg igjennom den grufulle konsertfilmen «Shine a light» fra 2008 kan det synes som om flere konserter ikke akkurat vil styrke ettermælet deres. Dersom du trenger en påminnelse om hvorfor de var ansett som «the greatest rock and roll band in the world» bør du heller skaffe deg denne: