Hvem er kongen?

Sammenligningen mellom Michael Jackson og Prince har jeg alltid funnet uinteressant. Den ene fikk tilnavnet The King of Pop og den andre var «ydmyk» nok til å forbli prins. Hvis en sammenligner karrierene deres, kom Jacksons Off the Wall ut i 1979, og samme år kom Princes selvtitulerte album. Jackson ga ut fire soloalbum til, og det siste, Invincible, kom i 2001.

I samme periode ga Prince ut toogtyve album. Jackson var avhengig av låtskrivere, studiomusikere og litt hjelp fra produsent Quincy Jones. Prince nøyde seg med å gjøre nesten alt selv. Jackson oppnådde en enorm kommersiell suksess, men av de to var Prince den kreative bautaen. Så kommer spørsmålet hvorfor en skal sette disse to opp mot hverandre (når en vet at Prince er best)? Det blir som rivaliseringen mellom Beatles-fans og de som hadde Rolling Stones som favorittband på 60-tallet (når alle vet at The Who var best). Dette innlegget skal i hvert fall handle om Prince Roger Nelson (1958-2016). Et av det tyvende århundres største musikalske geni.

For You (78)

Dette er en helt okay svenneprøve fra en snart tyve år gammel debutant som insisterte på å gjøre alt selv. Hans første singel ble Soft and Wet som kom så høyt som 92. plass på Billboard-listen. Ellers er det et album man ikke nødvendigvis trekker frem når det er snakk om Prince sin diskografi.

Prince (1979)

Etter moderat suksess med debuten innser Prince, tydelig inspirert av kollega Rick James, at funk og tekster med seksuelle overtoner (les: overtydelige) selger. Han får suksess med singlene I wanna be your lover og Why you wanna treat me so bad. Senere får Chaka Khan en stor hit med coverversjonen av I feel for you fra samme album. Igjen et håpløst cover og på tross av det selger albumet til platina i USA.

Dirty Mind (1980)

Med dette albumet fremstår Prince som en artist det er verdt å merke seg. Han er nå inne i sin Rude Boy-periode og tekstene bærer tydelig preg av det. Sister er vel den mest ekstreme, men sanger som Head, Dirty mind og Do it all night følger hakk i hæl. En mer sårbar side ved artisten kommer frem i When you were mine. Sjokkerende som samtiden fant det så er det umulig ikke å bli forført musikalsk av dette unge geniet. Dette er vel også det verste albumcoveret i karrieren.

Controversy (1982)

Prince blir politisk med Ronnie talk to Russia og i tittelsangen erklærer han: people call me rude/I wish we all were nude/I wish there was no black and white/I wish there was no rules. Etter dette noe naivistiske manifestet følger sanger som Annie Christian (igjen litt politisk), Do me, baby, Sexuality og Private joy. Dette er alt annet enn et dårlig album, men det har den ulempen at det kom ut mellom Dirty Mind og det neste.

1999 (1982)

Et av mine favorittalbum! Som på de foregående gjør Prince det meste selv. Han får to svære hits med tittelsporet og Little red Corvette. Men på denne dobbelt LP'en er det knapt et spor som kommer i nærheten av å være middelmådig. Albumet er et overflødighetshorn med minimalistisk funk og får vist hvilken kreativ naturkraft han var. D.M.S.R., Let`s get married, Something in the water, Automatic og Delirious er eksempler på hva en finner her.

Purple Rain (1984)

Prince er nå blitt en veletablert artist, men det er ennå en gruppe som ikke har trykket ham til sitt bryst. Den pengesterke hvite middelklassen. Løsningen ble da å lage film og la soundtracket være mer tilgjengelig for et mindre farget publikum. Mer rocka, gitarsoloer og tidenes klinas. Og han lykkes så til de grader! Filmen, løselig basert på hans eget liv, er en av tidenes beste musikkfilmer og han mottar Oscar for beste soundtrack. Igjen et album uten dødpunkter og hvor personlige favoritter er Darling Nikki og I would die for you. Sistnevnte er en av tre sanger som skal spilles i min begravelse. De to andre er Thin Lizzy: Got to give it up og Joy Division: Atmosphere.

Around the World in a Day (1985)

Nå var det sånn at ryktene sa at Prince ble lei av å være rockestjerne og det kan godt stemme. Dette albumet har ofte blitt kalt hans Sergeant Pepper. Et album som var mye mindre tilgjengelig enn forgjengeren. Hiten herfra ble Raspberry beret, men albumet appellerte altså ikke til de som ventet seg Purple Rain II. Hvilket er synd og skam! Igjen en av mine favoritter. Med sanger som Paisley Park, tittelsporet, den litt corny hyllesten til America, Tambourine og den ufattelig vakre Condition of the heart. Jeg kjøpte denne når den kom ut på LP og har brukt årene siden til å bli mer og mer glad i dette albumet.

Parade (1986)

Tiden var inne for å lage en ny film. Under the Cherry Moon ble også regissert av Prince. Å si at det var en katastrofe er vel et understatement. Filmet i svarthvitt og med ham selv i hovedrollen som gigoloen Christopher Tracy. Filmen endte opp med å bli mer enn bare elendig. Derimot er soundtracket så nært fullkomment som det er mulig. Hvis toppen av perfeksjon var Mount Everest sine 8848 m.o.h. er dette albumet K2. På et så fullkomment album er det en sang som allikevel skiller seg ut. For å bli litt personlig. Jeg sitter i mine foreldres stue året etter albumet kom ut. Sammen med meg er hun jeg var ulykkelig forelsket i på den tiden. Det er tidlig april og gjennom stuevinduet kan jeg se sne falle. Samtidig som Prince synger Sometimes it snows in April på stereoanlegget.

Sign o`the Times (1987)

Nok et dobbeltalbum! Igjen en udødelig klassiker fra det tyvende århundre. Vi treffer igjen Prince sitt alter ego Camille. Hun dukket første gang opp på en av b-siden på en av singlene fra Purple rain. Og bare for å ha nevnt tre sanger: Dorothy Parker, Starfish and coffee og The Cross.

The Black Album (1988)

Dette albumet var ment å komme ut dette året, men Prince ombestemte seg kort tid før utgivelsen, og beordret at hele opplaget skulle destrueres. Musikken ble allikevel gjort tilgjengelig via ikke helt lovlige midler og det endte opp med å bli en av verdenshistoriens mest solgte Bootlegger. Selv kjøpte jeg mitt eksemplar på Ivar Skei i Sandnes for 200 kroner og med ferdig laget hakk i When 2 R in love. Platen som helhet var ikke verdt alt oppstyret rundt den. Det er Prince i en mer tøylefri versjon og det ble ikke helt vellykket. Et av unntakene er den selvironiske Bob George.

Lovesexy (1988)

Det tok Prince syv uker å spille inn en erstatter for dette kansellerte albumet. Eneste sang på begge ble When 2 R in love. Det mest frustrerende med denne LP`en og CD`en er at det ikke er noe mellomrom mellom sangene, så på cd-utgivelsen er det kun et spor og ni sanger. Hvis noen spør meg om hvilken av disse to utgivelsene fra 1988 jeg foretrekker, blir det helt klart denne. Du har I wish you heaven, Alphabet Street, Positivity og den vakre Anna Stesia. Med denne utgivelsen bestemte kritikerne seg for å bli vel kritiske og platekjøpere startet å kjøpe alt annet enn Prince.

Batman (1989)

Igjen var tiden inne for å ta et grep for vårt kortvokste geni. Han sa ja til å lage soundtracket til Tim Burton`s Batman (som jeg så fem og en halv gang når den kom på kino. Siste gangen sovnet jeg og ble kastet ut av daten min fordi jeg snorket). Suksessen var et faktum og det musikalske resultatet sånn nogenlunde. Jeg tror ikke Prince selv ville sett dette som en av sine mest minneverdige utgivelser. Det forhindret ikke meg å spille den i hjel den sommeren.

Graffiti Bridge (1990)

Nok en film og nok et soundtrack. Nå var det nok ingen som hadde noen positive forhåpninger til denne filmen og ingen ble innfridd. På albumet hadde han fått med seg storheter som George Clinton og Mavis Staples. The Time var med og David Sylvian`s fremtidige kone, artisten Ingrid Chavez, hadde en av rollene i filmen. Resultatet endte opp med å bli en del bra sanger, men sett som helhet altfor sprikende. Selv bidro han med The Question of U, Elephants and flowers og Thieves in the temple. Disse tre er grunn god nok til å gi albumet en sjanse.

Diamonds and Pearls (1991)

1991 var for min del det som Charles Dickens sa: It was the best of times and it was the worst of times. De tre musikalske lyspunktene dette året var September Whens plate Mother I`ve Been Kissed, grunge og dette albumet. På tross av at det inneholder et håpløst forsøk på å inkorporere hip hop i hans musikalske uttrykk er dette Prince på sitt aller beste. Og han har fått med seg den gudebenådete Rosie Gaines på vokal. Dette albumet ble kanskje den beste belønningen jeg mottok for å ha kommet meg gjennom dette året. Og for Prince selv til nok en gang å innta sin plass som en av sekelets viktigste artister.

The Love Symbol Album (1992)

Prince vil ut av platekontrakten med Warner Brothers. Han skriver Slave på kinnene og tar et nytt navn som bare er et symbol ingen vet hvordan uttales eller skrives. Han ender opp med å bli The Artist Formerly Known As Prince. Så var det om all denne kranglingen hadde lagt noen demper på hans kreativitet. Det mest særpregede med denne utgivelsen er at Prince går tilbake til sine James Brownske røtter. Allikevel inneholder dette albumet en amalgam av stilarter og Prince får bevist at han behersker dem alle.

Come (1994)

Et album like mørkt, grått og trist som albumcoveret.

The Black Album (1994)

Offisielt utgitt 22.11. dette året.

The Gold Experience (1995)

Det siste av Prince sine album som virkelig gjorde inntrykk på meg. Et slags konseptalbum som skulle vise bredden det var i artistens musikalitet. Her får han en av sine største hiter med The Most Beautiful Girl in the World. Her er også den grovkornede eksplisitte Pussy Control, og en ode til Dolphins. Det er et album som favner over mye og Prince lykkes nesten med å ro det hele i land.

Nå er det ikke sånn at den resterende diskografien til Prince ikke er verdt å få med seg, men for min egen del gikk jeg i metning. Han kommer seg ut av kontrakten med Warner og feirer det med trippelutgivelsen Emancipation. Han oppdager internettet og selger musikk online og kjøperne er de som er medlemmer i den offisielle fanklubben. Mitt viktigste ankepunkt er at rent musikalsk endrer han retning. Han synes mindre villig til å eksperimentere og, hvis en skal være stygg, så virker det som om han ser seg selv som den reinkarnerte James Brown. Og det før denne hadde gått bort. Misforstå meg riktig! Selvfølgelig har jeg kjøpt en god del av disse utgivelsene, men det virket som magien fra 80- og tidlig 90-tall hadde falmet. Det er når en har vært så godt vant så lenge blir en gjerne blasert og mimrer om at alt var bedre før.

Dette innlegget er bare et spedt forsøk på å få vist litt av hva dette geniet fra Minneapolis ga oss i løpet av en altfor kort karriere. Et senere innlegg vil gjerne bli om artistene han skrev sanger for, artister han skrev og produserte for, bandene som backet ham og noe av alt det andre som ikke ble tatt med denne gang.