HOH plukker fra hylla

Helge Olav Øksendal (også kjent som elektronika-artisten HOH) er født i Stavanger i 1975, og har de senere årene gjort seg bemerket som en nysgjerrig artist; HOH er stadig på jakt etter et, på en og samme tid, energisk og tankefullt uttrykk. Han er en sentral aktør i det progressive miljøet rundt Tou Scene og Numusic i Stavanger, og mange har fått med seg hans heftige live-opptredener.

Helge Olav jobber også sammen med sin kompanjong Pål Asle Pettersen i plate- og produksjonsselskapet zang, og med elektro-pop trioen Modan Garu (med Elisabeth Røise og Tore Renberg) har han blitt kjent hos en bredere publikumsskare.

Ved siden av å gi ut egenkomponert materiale, har HOH i den senere tid også gjort flere remixer av andre artister, som bl.a. Frode Gjerstad, Nils Henrik Asheim, Anders Hana, Bjerga/Iversen, Sleepyard, Sebastian Waldejer og Athana.

Musikk- og filmbiblioteket har bedt HOH plukke frem favoritter fra hylla, og gi sine kommentarer:

Coil: Love's Secret Domain

(Torso CD 181, Tyskland 1991)

- Et demonisk sammensurium av industriell, elektronisk, eksperimentell techno, med referanser til alt fra William Blake (tittelkuttet) til de mest usannsynlige syretripper. Frontfigur John Balance og hans trofaste makker Peter Christophersen (tidligere medlem av pionerbandet Throbbing Gristle) danner kjernen i Coil. Sammen med programmerer Danny Hyde og flere betydelige samarbeidspartnere (som blant annet Marc Almond) har de her laget en plate som vel fortjent er blitt en klassiker innen den eksperimentelle elektronikaen.

Orbital: In sides

(Tru CD R 10, England 1997)

- Orbirtal består av brødrene Phil & Paul Hartknoll. Albumet deres «In sides» er enkelt og greit et mesterverk. Orbital var et av de bandene (sammen med Coil og Aphex Twin) som fikk meg inn i elektronika-sjangeren. Vi snakker imidlertid her om ganske forskjellige uttrykk; I motsetning til Coils industrielle utspring, og Aphex Twins hissige og oppstykkede lynne er Orbital det mest «behagelige» alternativet med sine utmalende, tålmodige og melodiøse komposisjoner. I arven etter Kraftwerk, viderefører Orbital sjangeren til perfeksjon.

Aphex Twin: Come To Daddy

(Wap094, England 1997)

- Slik «In Sides» for meg står for høydepunktet i Orbitals imponerende katalog, gjør EP'n «Come to daddy» det i Aphex Twins tilfelle. Aphex Twin er en av de store stilskaperne innenfor elektronika-sjangeren. Med sine infernalske rytmer og komiske melodier har han frelst nerds over hele verden, og skapt hodebry for musikkbransjens mer intellektuelle skare. EP'n åpner med tittelkuttet «Come to daddy» i ganske pønka stil (noen har kanskje sett Cunninghams musikkvideo av denne?), men tar deg etter hvert med i mer velkjente Aphex Twinske Drill'n'Bass-, IDM- og Jungle-kutt.

Roots Manuva: Brand New Second Hand

(BDCD010, England 1999)

- I en periode der den amerikanske hiphop'n stivner til i formspråket og innholdsmessig begrenser seg mer og mer til blingbling, fancy biler og hiphop bimbos, dukker briten Robert Smith opp med en gudebenådet stemme, poetiske og nærmest profetiske rim, og en utforsking av sjangeren der han blander hip hop, reggae, dub og elektronika til et herlig forfriskende og vellykket resultat. Ingenting ved denne produksjonen er særlig fancy eller spor pretensiøst, men ærlig og direkte. For å sitere: «We don't wanna be, we just be»!

Trentemøller: The Last Resort

(PFR 018, Tyskland 2006)

- Danske Anders Trentemøller har først og fremst gjort seg kjent med remikser av band som Röyksopp, The Knife og Moby. Med debutplaten «The Last Resort» viser han at han kan skrive selv også. I veksel mellom den finslipte produksjonen og det mer edgy tilsnittet har han funnet sin sound, og i vekslingen mellom det dansbare og det mer utfordrende kompositoriske har han skapt musikk for både hode og fot. Allerede en klassiker.