Havari i klarvær

Journalisten Jon møter legen Timmy (kallenavnet på kona), de får to barn og lever godt sammen. Inn på banen kommer Harald, som gradvis vinner Timmy fra Jon.

Det høres ikke så originalt ut, noe hovedpersonene i boka også er fullt klar over. Timmy og Jon deler det aller meste i livet med hverandre. At Harald så åpenlyst legger an på henne, synes både Jon og Timmy er ganske interessant, siden kjærligheten som holder ekteskapet sammen er så sterk at den vil tåle en trussel som dessuten er synlig på mils avstand. Likevel går det galt, uten at det er lett å si hvorfor.

Det meste originale med historien er fortellerstemmen. Det er Jon, som etter hvert blir forlatt, som forteller i tilbakeblikk hva som skjedde. Hans perspektiv er ikke det rasende, men er mer preget av en mild forundring over hvordan ekteskapet kunne rase sammen når de hadde det så bra. Han prøver å sette seg inn i konas tanker, uten at det er tydelig hvor mange av dem som kommer fra ham selv.

Tidlig i lesningen tenkte jeg "Dette må jeg sitere!" stadig vekk. Det skjedde etter hvert så ofte at jeg sluttet å legge merke til det. Geir Gulliksens kirurgisk presise, lette språk passer historien perfekt. Underveis fikk jeg assosiasjoner til Merete Morken Andersens Hav av tid fra 2002, som fikk Kritikerprisen det året - og som er enda svartere enn Gulliksens. (Og like god.)