Francis Ford Coppolas hat-trick: Gudfaren, The conversation og Gudfaren II

Francis Ford Coppola fyller 80 år 7. april 2019. Filmkarrieren strekker seg tilbake til 1956, og han holder på fortsatt. 

Som de fleste gamle kunstnere har også Coppola en mengde uvesentligheter på CV-en. Det er lenge siden en ny Coppola-film fikk filmverdenen til å holde pusten. (Sofia Coppola, dattera hans, har overtatt de forventningene.)

1970: Patton

Coppolas arbeid i perioden 1972-74 kan sammenlignes med andre kjente kunstner-raptuser: Bob Dylans 1965-66 (da han ga ut klassikerne Bringing it all back home, Highway 61 revisited og Blonde on blonde), David Bowies 1977 (albumene Low, Heroes, The idiot og Lust for life (de to siste som produsent for Iggy Pop)), Henrik Ibsens 1866-67 (Brand og Peer Gynt) og Ingmar Bergmans 1957 (to filmer, radioteater, tv-produksjoner og teater).

I 1970 fikk Coppola Oscar for beste manus for krigsfilmen Patton, som han skrev sammen med Edmund H. North. Oscar og greier! Men det var bare en kinaputt før nyttårsrakettene. De tre neste årene jobber Coppola på høygir.

1972: Gudfaren

I 1972 hadde Gudfaren premiere, som Coppola hadde regissert og skrevet manus til. Filmen er basert på Mario Puzos bestselgerroman med samme navn. Jeg leste den på interrail like etter min sterkeste Gudfaren-periode, og ble sjokkert over hvor flatt og dårlig Puzos språk er. (Det samme synes Coppola da han begynte å lese den. Han ble ikke interessert på alvor før han trengte pengene.)

Coppola gikk til kjernen av romanen, kasta ut det dårlige og skreiv historien om til en slektskrønike om en konge (Don Corleone) og hans tre sønner. Spoiler: Det går dårlig med alle tre, hver på sitt vis.

Alt som er så riktig ved Gudfaren fikk muggen mottakelse av filmselskapet Paramount underveis i produksjonen. De likte verken Al Pacino, Marlon Brando eller Diane Keaton i rollene, og syntes opptakene så skrale ut. Coppola var langt fra førstevalget deres til å regissere. Han kranglet konstant med Paramount, og fryktet å få sparken når som helst under produksjonen.

Stor kunst har ofte en trang fødsel, og dette var et slikt tilfelle. Gudfaren vant en bråte med priser, og regnes i dag som en av tidenes beste filmer.

27 år etter at jeg første gang så filmen er det lett å se at jeg den gang mest av alt var forelsket i tanken på Gudfaren som en stor film. Jeg hadde film i valgfag i første klasse på videregående, to timer hver uke hvor vi så film etter en to minutters innledning fra læreren. (Jeg tviler på om kursplanen hadde passert dagens læreplaner.) Gudfaren ble vist på skolens 24-tommer store tv, som sto fremst i auditoriet. Så mye mer enn filmens stemning og musikk fikk jeg neppe med meg, og det var ikke lett å skille de mange nesten identiske mannlige gangsterne fra hverandre i filmens stort sett dunkle scener.

1974: The conversation og Gudfaren II

Med disse to suksessene (Patton og Gudfaren) på to år kunne Coppola ligget på laurbær i lang tid. Han gjorde det motsatte. Jernet var varmt, og Coppola holdt seg i smia:

I 1974 var Coppola nominert til Oscar for beste regi for TO filmer; Gudfaren II og The conversation. Gudfaren II er fortsatt den eneste oppfølgeren som har vunnet Oscar for beste film. Den gjorde Robert De Niro til superstjerne, og er helt på høyde med den første filmen. Coppola skrev manus, produserte og regisserte, og vant Oscar i alle de tre klassene.

The conversation er en litt glemt Coppola-perle som hadde premiere før Gudfaren II i 1974, og fikk Gullpalmen på filmfestivalen i Cannes det året.

The conversation handler om overvåkning og virkelighetsforståelse, og er snikende uhyggelig og aktuell i 2019 også. Gene Hackman spiller den pliktoppfyllende, tusseladdaktige overvåkeren som langsomt mister forstanden, og Harrison Ford dukker også så vidt opp. (Hovedrollen var egentlig tiltenkt Marlon Brando.)

I tillegg til disse filmene, skrev Coppola manus til The great Gatsby i denne perioden. Også den hadde premiere i 1974. Det er nesten så man lurer på om Coppola var blitt klonet, så mye som han hadde fingerene i på denne tida.

1979: Apokalypse nå!

Francis Ford Coppola avsluttet 1970-tallet med et prosjekt så halsbrekkende at anstrengelsene i begynnelsen av tiåret bleknet. Apokalypse nå!, Coppolas Vietnam-film, var en maurtue av problemer av alle slag, men filmen som kom ut av det har bare vokst i anseelse siden premieren i 1979. Filmen fikk Gullpalmen i 1979. Francis Ford Coppola var 40 år, og klodens største filmregissør.

1980-tallet ble mindre hektisk

Og så, da? Coppola har fortsatt å lage filmer, men relevansen hans sank gradvis gjennom 1980-tallet, akkurat som den gjorde for flere av de amerikanske auteur-regissørene fra 1970-tallet (som Sidney Lumet og Michael Cimino. Unntak fra regelen: Martin Scorsese, George Lucas og Steven Spielberg). Nesten som for å understreke poenget regisserte Coppola i 1990 Gudfaren III, en unødvendig film på alle vis.

Det har gått et halvt liv siden Coppolas siste mesterverk, og han er lite synlig i filmbransjen. Selv forklarer han karriereutviklingen sin med en voksende avsmak mot Hollywood.

- Gradvis ble den kommersielle filmindustrien til en superheltbransje, og alt skulle gjøres i stor skala. Budsjettene var store fordi de ville lage filmserier med to eller tre deler. Jeg var ikke lenger interessert i å gjøre den kraftanstrengelsen det er å lage film nå for siden, sa Francis Ford Coppola i 2015.