Fortellinger om oppvekst
Eli Seim
16.01.2019
Film
Keita er seks år gammel og skal snart begynne på skolen. Han er en forsiktig gutt, men gjør sitt beste for å leve opp til foreldrenes forventninger. Han spiller piano og spiser pent ved bordet. Faren Ryota er arkitekt og har mye å gjøre. De ser lite til hverandre.
En dag ringer telefonen og familien blir bedt om å møte opp ved sykehuset der Keita ble født. Der får foreldrene den oppskakende beskjeden om at Keita ikke er deres biologiske sønn. Det har skjedd en feil. To babyer har blitt forvekslet ved fødselen. De får også vite at i omtrent alle tilsvarende tilfeller har foreldrene ønsket å bytte tilbake til sine biologiske barn.
Kore-eda Hirokazu er en av Japans fremste filmregissører. I Som far så sønn skildrer han de ulike karakterenes utvikling med stor menneskekunnskap. Resultatet er en svært rørende og humanistisk film, som med mye humor og varme treffer rett i hjertet.
Ondskapen er basert på den svenske suksessforfatteren Jan Guillous selvbiografiske bestselger ved samme navn. Boken, som ble skrevet alt i 1981, er en moderne klassiker som er trykket i over 700.000 eksemplarer.
16 år gamle Erik lever i ondskapens og voldens grep både i hjemmet og i skolegården. Når han blir utvist fra skolen på grunn av sin voldelige adferd blir han flyttet til internatskolen Stjärnsberg. Det er Eriks siste sjanse til å ta seg sammen og bryte med sitt gamle liv.
Ondskapen er en fortelling om volden og om veien ut av voldsspiralen – men like mye om sterkt vennskap og gryende kjærlighet.
Skjønnlitteratur
Rikard Jakobsen ble født i 1885 på Madagaskar, der foreldrene var misjonærer. Da han var seks år gammel, flyttet familien hjem til Stavanger. Etter at moren døde, giftet faren seg på nytt og dro tilbake til Misjonsmarken med sin nye kone. Rikard og de to eldre søsknene Elisabeth og Jakob, ble igjen i Stavanger, på Solbakken, et barnehjem for misjonærbarn. Rikard var åtte år da faren reiste, og det skulle gå ti år før de så hverandre igjen.
Tegneserieskaperen Lene Ask forteller Rikards historie gjennom brevvekslingen mellom Rikard og faren, som hun fant i Misjonsarkivet i Stavanger.
Første bok i en trilogi om kjærlighet, vennskap, sjalusi og lojalitet, med Det britiske imperiets glansdager som bakteppe.
For lenge siden var Filth et av de mange små barna som i Det britiske imperiets dager ble sendt «hjem» fra Østen for å bli fostret opp og gå på skole i England. Som ung, nyutdannet advokat flytter den forknytte og lynende intelligente Filth til Hong Kong, der han treffer sin store kjærlighet, Betty. Her møter også det unge paret mannen som skal bli Filths livslange rival, den utadvendte og sjarmerende Terence Veneering. Nå befinner den gamle enkemannen seg på landet i England, der han glir inn i en døs av gamle minner om uavklarte begivenheter.
Under den dannete overflaten ulmer spørsmålet: Hvordan lever man med en fortid man gjør sitt ytterste for å fortrenge, men som likevel presser seg på? Og: Hva kan vi egentlig vite om andre, og oss selv?
De vergeløse ble utgitt i 1938 og er blant de tendensromanene som har satt tydeligst spor etter seg i Norge. Boken var en bitter anklage mot barnehjemmene. Den gir stemme til de mest vergeløse i samfunnet . bortsatte og foreldreløse barn . og var et flammende innlegg i 1930-årenes samfunnsdebatt. De gripende og usentimentale portrettene av de undertrykte barnehjemsbarna hører til det ypperste av Gabriel Scotts barneskildringer. Med sitt varme forsvar for barns rettigheter har romanen en tidløs appell.
Lånt stas er forteljinga om Paula Fox sin høgst uvanlege, omskiftelege og fargerike oppvekst. Det er ein klassikar elska av både lesarar og kritikarar over heile verda.
Kort tid etter at Paula Fox blir fødd i 1923, plasserer foreldra henne på barneheim
på Manhattan, mens dei sjølve reiser til Hollywood for å gjere karriere. Bestemora plukkar henne opp, og ho blir i løpet av kort tid flytta frå heim til heim, frå New York til Cuba til California og Hollywood. Dei mange møta med framande menneske blir avbrotne av gjensyn med dei omsynslause, men også fortryllande foreldra. I dette portrettet av eit ungt liv i tilfeldig flyt gir Paula Fox oss eit uforgløymeleg innblikk i kor mykje – og kor lite – eit barn treng for å overleve.
Lånt stas er ein minneroman frå USA og Cuba, omsett av Tove Bakke. Brit Bildøen har skrive forordet.
Vinner av den danske bokhandlerprisen De Gyldne Laurbær 2014, og Politikens romankonkurranse 2013.
I et fly på vei hjem fra Afghanistan setter offiseren Lisa seg ved siden av legen Andreas. Hun har bestemt seg for å fortelle ham sin livshistorie: en historie om en godt planlagt dødsulykke og en lillesøster som vil begå selvmord, om en mor som gråter for mye og en far som slår. En historie om å reise langt bort og samtidig føle seg fanget - men også om fire uatskillelige søsken, om forelskelse og om viljen til å overleve.
I Krystallslottet skriver Walls om sin oppvekst i hendene på eksentriske og nomadiske foreldre. Faren Rex er alkoholiker og moren, Rose Mary, er kunstner og lettere gal. Rose Mary prioriterer maling og litteratur fremfor morskap: ”Hvorfor tilbringe en hel ettermiddag med å tilberede et måltid som forsvinner i løpet av en time, når man på samme tid kan male et bilde som varer for evig?” spør hun barna. Dermed er det duket for blant annet kattemat, meloner og popkorn til middag. Faren Rex er varm og kjærlig, men når han blir full blir han destruktiv, upålitelig og til tider voldelig.
Walls foreldre så på hjemløshet som et spennende eventyr. Slikt blir det en trøblete og uvanlig barndom av. Og siden foreldrene i stor grad var motivert av innfall og paranoia var barna; Jeanette, hennes bror og to søstre, i stor grad overlatt til seg selv.
Walls beskriver i fascinerende detalj om hvordan det var å være barn og vokse opp i denne familien som stadig er på flyttefot og ute etter nye eventyr. Eventyr som oftest var en flukt fra pengeinnkrevere og enhver form for ansvar. Gjennom Walls fantastiske historiefortellende håndlag, blir vi kjent med uforglemmelige karakterer i en uvanlig bok, og Walls kjærlighet til foreldrene – til tross for deres overveldende selvopptatthet – lyser fra alle sidene i boken.
En bok om fattigdom, galskap og kjærlighet som beviser at virkelighet lett overgår fantasien.
En gripende skildring av forfatterens egen barndom og oppvekst i Irland på 1930- og 40-tallet. Faren drikker opp de få pengene han tjener, og moren, Angela har et umenneskelig strev med å brødfø alle barna. Men tross fattigdom og svik har faren en rikdom å gi videre til sønnen; han kan fortelle historier. Frank lytter begjærlig når faren forteller om den uovervinnelige Cuchulain som reddet Irland og om engelen på det sjuende trinn, som kommer til foreldrene med alle Franks småsøsken.
Med en uforlignelig innlevelsesevne, med humor og varme forteller Frank McCourt om familiens strabasiøse liv. "Engelen på det sjuende trinn" har vunnet både National Book Critics Circle Award i USA og den prestisjetunge Pulitzerprisen for 1996. Boken ble også kåret til årets bok av Time Magazine.
Fortellingen om de fire vennene JB, Malcolm, Willem og Jude, og livet deres i New York - som spenner over flere tiår - veksler mellom lys og mørke. Gjennom årene settes vennskapet på prøve. Det som holder det sammen er alltid Jude – Jude St Francis, som forblir en gåte, selv for dem som står ham nærmest.
Jude er framgangsrik advokat, med en traumatisk barndom som preger livet hans på en altoverskyggende måte. I kontrast til den mørke oppveksten står vennskapet til, framfor alt, skuespilleren Willem, og det er Willems trofasthet og kjærlighet som holder Jude i live når dagene blir ulevelige. Gjennom årene kommer Jude til å bli dratt mellom selvforakten, som styrer tilværelsen hans, og kjærligheten, som han ikke kan tillate seg.
Sakprosa
Alt var bedre i gamle dager. Barna klatret i trær, baste i snø og ble servert boller og kakao av hjemmeværende mødre. Eller? Det var faktisk ingen lek å være barn før i tiden. Barnedødeligheten var høy, barnearbeid var vanlig, og barn ble solgt eller gitt bort hvis familien ikke hadde råd til åforsørge dem. Hvis de da ikke ble sendt til ammer, satt bort på legd eller satt ut i skogen. Selv om virkeligheten artet seg ulikt i europeiske storbyer og i avsidesliggende fjelldaler i Norge, er det tydelig at synet på barn har forandret seg drastisk til det bedre på relativt få år. De onde gamle dager byr på både dypt rystende og overraskende humoristiske glimt fra vår ikke altfor fjerne fortid.
Boken handler om ideologier og forståelser av barndommen fra middelalder til vår tid. Fokuset er innenfor tre felter; oppdragelse, opplæring og omsorg. Forfatteren skildrer også ulike arenaer som familie, skole, spesialundervisning, barnevern og barnehage. Hovedvekten er lagt på utviklingen gjennom de siste femti år, med konstruksjonen av velferdsstatens moderne barndom.
Pål Osjord byr på fortellinger fra en oppvekst i Stavanger på 1960-tallet. Han beskriver miljøet i bydelen Våland, som vokste frem på et par hektiske år fra 1951. Fortellingene er humoristiske betraktninger sett fra et barns ståsted i en tid som var veldig forskjellig fra vår. Den handler om nærbutikken, dampveivalsen og feieren, og om ungene som var ute i gatene der leken oppsto uten at de voksne var delaktige, snarere tvert imot. Miljøet var trygt, men i bakgrunnen lurte både Vondemannen og Sekkabanden. Boken egner seg svært godt til høytlesning og vil gi glede til de som liker stavangerdialekten, er glad i barn og er nysgjerrige på 1960-årene. Boka er illustrert av forfatteren.
Denne boka diskuterer hvordan det gjennom det 20. århundret er lagt nye rammer for barndom og ungdom, og hvordan barn og unge i dag finner sin plass innenfor disse rammene. Barn og unge har fått del i den økende individuelle friheten, samtidig som de i større grad enn før er blitt atskilt fra den voksne befolkningen. Spørsmålet er om barn og unge har større innflytelse på forhold som har betydning for dem i dag enn de hadde for hundre år siden. Barn og unge høres, men er det noen som lytter?
«Eg trudde lenge at eg voks opp i ei roleg tid på ein stad verna for verda. Larmen frå andre verdskrigen var stilna. Atomprøver small i den tidlege kalde krigen, men smella var langt borte.» Slik tenkte historikaren Arnhild Skre lenge om barndommen sin i 1950-åra. Men no, med barndommen på avstand, har ei uro slått inn og skapt tvil. Kanskje levde ho også ein kaldkrigsbarndom?
Norsk NATO-medlemskap frå 1949. Frykta for atombomba. Koreakrigen 1950–1953. Kommunistjakt. Cubakrisa i 1962. I denne nyskapande og velskrivne essaysamlinga utforskar Skre korleis desse hendingane var med og forma norske barnesinn etter andre verdskrigen.
I Kald krigs kviskring blir idyllisk etterkrigsbarndom omskapt til forteljingar om kvardagslusking, forteiing, angst for atomkrig. Og om ein kaldkrigsmentalitet som velta rundt på norsk daglegliv og kultur.
Felicia Feldts mor, Anna Wahlgren, var ifølge henne selv ekspert på barneoppdragelse. Datterens bok er en sår skildring av en barndom i skyggen av en selvopptatt mor, og om hvilke spor dette har satt i den voksne kvinnen.
