Fire fine fortellinger fra fjoråret

Ritualer – Kristin Hauge

Kristin Hauge debuterte i 2018 med novellesamlingen Tiggerne, som jeg likte utrolig godt. Så det var med blandede følelser jeg begynte å lese hennes første roman, som kom ut i 2019. Jeg var urolig for at jeg ikke skulle like den like godt som den først, men det hadde jeg ikke trengt. Den går på samme tema; som kanskje kan beskrives som fravær av nærhet, eller kanskje fravær av kjærlighet, men siden det er en roman kan forfatteren gå dypere.

Boken handler om en voksen datter og hennes to fraskilte foreldre. Ingen av de tre klarer å ha noen nære forhold. Faren har ikke klart å knytte seg til sin nye kone og barn heller, og er nå på jakt etter et tredje og siste forsøk. Moren har et overfladisk vennskap med noen venninner. Et sitat fra boken om denne «lesesirkelen»:

ingen vil lese klassikere, men vendte igjen tilbake til trening
og atter trening, som om tilværelsens skjulte mening
var å få et så stramt skinn at det holdt livet på plass.

Isolasjonen, selv blant folk som egentlig er ens venner og familie, er troverdig beskrevet, og jeg er usikker på om det er smerte eller kanskje nummenhet de uttrykker?

Det er kanskje en bok om å uforvarende ødelegge sitt eget liv og miste de som betyr mest.

Vintertonar – Anders Totland

En veldig veldig fin «vende-tilbake-til-oppveksten-skildring» som nesten er bygd opp som en krim. Ikke for at det er politietterforskere og mordgåter, men for at man aldri kan være sikker på hva som er sant, siden hukommelsen til fortelleren kommer tilbake litt etter litt. Han vender hjem etter å ikke ha sett faren på 15 år, og langsomt skjønner både han og vi hva som skjedde. Dette er Anders Totlands første roman for voksne men han har skrevet for barn og ungdom tidligere.

Passasjerhistorier – Ylva Østby

En novellesamling som henger sammen ved at de handler om minner, skrevet av en forsker innen hukommelse! Selv om dette er Ylva Østbys første skjønnlitterære bok er der ingen svake noveller her, hun lar ikke sin fagkunnskap komme i veien for en god skjønnlitterær opplevelse, men samtidig tenker man som leser at «ja, det er nok faktisk slik hukommelsen fungerer». Jeg liker dem alle sammen.

Dei sju dørene – Agnes Ravatn

For meg, som ikke leser mye krim, var denne ulidelig spennende. Jeg elsker Agnes Ravatns måte å skrive på, og selv om dette jo en spenningsroman så er hennes fine nynorske humor der. Hovedpersonen eier et hus som familien leier ut. Datteren vil ta over huset, og dagen etter at de har fortalt det til hun som leier, er leieboeren sporløst forsvunnet. Sykt spennende, men uten blod og gørr. Bra jobba, Ravatn!

Finnes som både e-bok og e-lydbok, og min favorittkollega anbefaler lydboken. Det er Agnes Ravatn selv som leser, og det er jo ekstra gøy :)