Farvel, Europa

I februar 1942 tok Stefan Zweig, sammen med sin unge kone, livet sitt. De ble funnet i sengen, fullt påkledde, holdende hverandre i hånden. Dagen før hadde han sendt manuskriptet til sin siste bok, memoarene Verden av i går: en europeers erindringer til sin forlegger, sammen med et avskjedsbrev.

Memoarene har blitt kalt et dokument over hvordan det var å leve i Sentral-Europa i første halvdel av 1900-tallet, og andre har beskrevet verket som et uvanlig velskrevet og rørende selvmordsbrev (The Guardian 5. desember 2009).

Hva skjedde?

Bare et tiår tidligere var Zweig en av verdens mest feirede forfattere, og et selvklart midtpunkt i den intellektuelle sfæren i Europa. Etter at Hitler tok makten, ble hans bøker forbudt og han måtte, i likhet med mange andre av Europas ledende vitenskapsmenn og intellektuelle, forlate Tyskland for å aldri mer vende tilbake.

Zweig skrev det første utkastet til Verden av i går: en europeers erindringer i 1941, fra eksil i Sør-Amerika, under innflytelse av overskrifter som gjorde det klart at den europeiske sivilisasjonen var i ferd med å drukne i mørke. Land etter land bukket under for den fascistiske invasjonen.

Han selv var en av de som så tidlig hvor det var på vei, og flyktet fra Østerrike allerede i 1934 etter at hans hus ble ransaket av politi som mistenkte ham for å gjemme våpen for kommunistiske opprørere; i seg selv absurd siden han var en av verdens mest kjente pasifister. Han mente at det å være intellektuell innebar å være rettferdig, og å skape forståelse for motparten. Han syntes at det å fordømme noe fra andre siden verden, i trygghet, og omgitt av folk som er helt enig med deg, ville drukne i sin egen meningsløshet. En motstandsgest uten risiko og kraft er bare et rop om oppmerksomhet.

Zweig skrev Verden av i går, og tok også livet sitt, i fortvilelse over utviklingen i Europa. Han skrev om Europas ferd ned i kaos og vold, og savnet etter en felles-europeisk kultur og håpet om et Europa uten grenser. Men boken ble også skrevet som en guide for fremtiden. Som en redegjørelse for hvordan Hitlers regime hadde blitt mulig, og hvordan han og andre hadde vært helt blinde for nazismens begynnelse.

Historiske linjer

I sin biografi om Erasmus fra Rotterdam satte Zweig likhetstegn mellom kampen mellom fascisme og demokrati i sin egen samtid og konflikten mellom protestantisme og katolisisme på 1500-tallet. Disse ideologiske konfliktene satte verden tilbake flere tiår og ble av Zweig sett på som en historisk gjentagelse.

Vi som vokste opp på 80- og 90-tallet har sett vår verden bevege seg «riktig vei», og har kanskje følt at Europa nå er ute av faresonen og at vi nå kan gå over til å se litt vennlig nedlatende på resten av verden med sine problemer. Men nå, liksom plutselig, blir vi konfrontert med Zweigs historiske gjentagelse. Finanskrisen og høyrepopulistiske vinder i hele verden setter oss langsomt i den situasjonen de fleste trodde var umulig; det moderne liberale demokratiet er ikke lenger en selvfølge.

Thomas Hylland Eriksens artikkelserie i Morgenbladet, Hyllands bokhylle, satte i november 2019 fokus på hvordan sivilisasjoner går under. Han snakker blant annet om Jared Diamonds Kollaps, men anbefaler særlig The Collapse of Complex Societies, av den amerikanske antropologen Joseph Tainter.

Tainter redegjør ved å bruke flere tusen år av menneskelig historie for hva de viktigste og vanligste faktorene er. Nå skal jeg ikke ødelegge spenningen for deg ved å avsløre slutten, men slik jeg tolker det sier han at samfunn kan kollapse under sin egen vekt. Når ukontrollert vekst ikke lenger er mulig, for eksempel siden ingen lenger vil være den som produserer mat, begynner samfunn å «bygge ned seg selv». Hylland skriver: «byene forfaller… Ingen behøver lenger å betale skatt, men de har heller ingen skoler å gå på eller trygghet fra landeveisrøvere. Kunnskap og ferdigheter blir glemt. Spesialistene oppgir filigransarbeidet og blir fiskere eller bønder».

For alle historienerder er jo dette kjent, for eksempel fra sammenbruddet på 1200-tallet f.Kr i det østlige Middelhavet, Midtøsten, Nord-Afrika, Kaukasus og Anatolia hvor store kongeriker og palassøkonomier gikk i oppløsning og ble erstattet av små selvstendige tettsteder. I løpet av mindre enn 50 år ble nesten alle større byer ødelagt og lesekyndigheten gikk ned i hele Europa.

Noe lignende skjedde i forbindelse med at det romerske riket mistet innflytelse og langsomt ble drevet tilbake. Den prosessen tok lang tid, og noen byer hadde rennende vann og organisert undervisning og så videre noen tiår etter at den romerske staten forsvant fra deres område, men langsomt, men sikkert forsvant kunnskapen til romerne, og Europa gikk tilbake til en enklere standard, med mindre orden, ingen romerske bad, ingen nye veier, og færre skriftlige kilder.

Og nå da?

Nå har vi vel ikke kommet helt så langt enda, men det er et interessant fenomen som viser at noen langvarige prosesser går igjen i historien. For å lage litt drama her på slutten av denne teksten så er et eksempel fra dagens Europa at i følgene av finanskrisen har mange unge velutdannede grekere flyttet fra storbyene tilbake til besteforeldrenes forlatte småbruk og begynt å dyrke oliven og lage fetaost, siden det ikke lenger er mulig å få jobb eller betale huslån. Der er ikke penger til arkeologiske utgravinger i Hellas lenger, og de har måttet selge sine flyplasser til private.

Just sayin’…