En subjektiv gjennomgang av Marvel-filmene
Ergo har jeg i løpet av de siste 15 årene endt opp med å kjøpe alle Marvel-relaterte filmer. Så her følger en gjennomgang av disse filmene etter innfallsmetoden og ikke i kronologisk rekkefølge.
En vaklende, men hysterisk morsom start
Marvels start som filmprodusent var hysterisk morsom. David Hasselhoff som Nick Fury, Captain America med en totalt ukjent i hovedrollen, kalkunen Howard the Duck og Fantastic Four som ennå ikke har vært vist på kino eller offisielt har vært utgitt på VHS eller DVD.
I lys av hvor dårlig vant vi den gang var med denne typen filmer, var Dolph Lundgren som The Punisher tålig bra (sett på VHS med Movie Box). 90-tallet var en turbulent tid for selskapet. Det skiftet eiere flere ganger og var en stund truet med konkurs. Derfor solgte de unna rettigheter til enhver filmselskaper som var villig til å betale, og noe samarbeid med Marvel kom ikke på tale.
Ergo fikk man en rekke filmer uten noen crossover fra den ene serien til den andre. Det har bare skjedd med de 22 filmene som utgjør The Marvel Universe og hvor Avengers: End Game er den siste. Nå er det slik at Disney eier Marvel og lisensene er i ferd med å gå ut og igjen samles hos Marvel. Og da er det bare å vente på nok en tsunami av slike filmer.
Starten på suksessen
Marvel Comics virkelige suksess med filmadapsjoner startet i 1998 med Blade. Det kom to filmer til i denne serien.
Karakteren ble skapt av Marv Wolfman og Gene Colan og hadde sin første opptreden i Tomb of Dracula (det kom 23 hefter av denne serien på Atlantic forlag i perioden 1982-84) nr. 10, 1973. Han er halvt vampyr (Dhampir) og det er grunnen til at han ikke er noen stor fan av de som er helt vampyriske. Det kom to filmer i denne serien, noe som vel var den siste suksessen til hovedrolleinnehaver Wesley Snipes før han måtte i fengsel for skatteunndragelser.
Alt i 1997 kom Men in Black, og en kan argumentere at dette også var en Marvel-film. Men nei, tegneserien ble utgitt på Aircel Comics som var et underbruk av Malibu Comics og dette forlaget ble siden kjøpt opp av Marvel og lagt ned.
Ghost Rider
Først ut er Ghost Rider og Ghost Rider:Spirits of Vengeance. Hvis jeg husker riktig, er det kommet et hefte med denne karakteren på norsk (Atlantic Spesial nr. 4, 1982).
Nicolas Cage har hovedrollen og har innrømmet at denne er hans favoritt blant Marvels superhelter. Begge handler først og fremst om at Nicolas Cage er Nicolas Cage i to historier som er rimelig uinteressante. Det pussige her er at film nummer to er hakket mindre dårlig enn den første.
The Punisher
The Punisher er en foraktelig karakter som bruker en personlig tragedie og går gjennom en meget alternativ sorgterapi. Han ser seg berettiget til å hevne seg og drepe de han selv anser bryter loven. Garth Ennis har skrevet om denne karakteren på en måte som inkorporerer meget svart humor i tillegg til en viss ironisk distanse. Det finnes ikke i noen av filmatiseringene.
Dolph var okay på nittitallet, The Punisher (2004) har Thomas Jane i hovedrollen og John Travolta i en av sine verste roller på denne siden av Battlefield Earth. Her prøver en å vise mer av The Punishers menneskelige sider og lykkes kun med å stimulere seerens gjespemuskler.
Punisher:War Zone derimot er lagt mye tettere opp til hvordan han fremstilles i tegneserien og de lykkes nesten helt med det. Aberet her er briten, og breiflabb i et tidligere liv, Dominic West (The Wire) som sjefsskurken Jigsaw.
Hulk
Man hadde, ikke nødvendigvis meg, store forhåpninger til Hulk (2003) hvor Oscar-vinnende Ang Lee hadde regien.
Eric Bana var Bruce Banner og med seg hadde han Jennifer Connelly, Nick Nolte og Sam Elliott. Kort fortalt: Pappaen til Bruce var slem mot ham i barndommen. I The Incredible Hulk var Bana byttet ut med Edvard Norton, Connelly med Liv Tyler og skurken her er general Ross spilt av William Hurt. Her handler det om at Banner skal friskmelde seg og bli kvitt Hulk. Mon tro om han fikser det…
Guardians of the Galaxy
Så var det på tide å si noe positivt. Guardians of the Galaxy var et friskt pust da den kom. Her hadde man tatt en serie ukjent for de fleste, og det var virkelig en god ting. Regissør og manusforfatter James Gunn kunne være kreativ når det gjelder å finne den rette blandingen av action og humor.
Den første filmen er en av de beste filmene innen superheltsjangeren, og Vin Diesel får vist hvilken karakterskuespiller han virkelig er med Groot. Film nummer to blir mye av det samme, men med bonusen Kurt Russell og litt Sylvester Stallone.
Mytologi
Jack Kirby var en tegneserieskaper med en reell interesse for mytologi. Hos DC skapte han The Fourth World hvor konflikten mellom The New Gods og Darkseid var et sentralt tema. Sistnevnte kan sies å være malen Jim Starlin brukte når han skapte Thanos tre år etter. Hans største interesse var norrøn mytologi og ergo var det naturlig for ham å skape serien Thor - hans personlige gjenfortelling av denne gudelæren.
Australske Chris Helmsford fikk «merkelig» nok rollen som tordenguden på filmlerretet. I den første filmen var Anthony Hopkins og Natalie Portman med. Film nummer to var et litt mindre gjesp og Med Thor:Ragnarok fikk en belønningen for å ha sett de første to. Her har en igjen kommet opp med denne blandingen av humor og action som jeg synes fungerer best i denne typen filmer. Og Jeff Goldblum er strålende.
Iron Man
Robert Downey Jr. har hatt oppturer og nedturer i løpet av karrieren. Det har ikke forhindret meg fra å synes han er strålende skuespiller og en jeg lenge har hatt sansen for. Da han tok på seg rollen som Iron Man ble jeg rimelig optimistisk.
Så kom den første filmen og det tok meg mindre enn åtte minutter å se hvem skurken var. Oppfølgeren led av det handicappet at den var altfor forglemmelig, og Ben Kingsley i treern var bare bortkastet. Gwyneth Paltrow som Pepper er et pluss, men hennes filmhistoriske høydepunkt var som avkappet hode i en pappeske i Seven. Så det som ender opp med å gjøre hele forskjellen blir Downey Jr. Don Cheadle er ganske okay han også.
Daredevil
Jeg er den eneste jeg vet om som liker Daredevil, og at Ben Affleck har hovedrollen. Til mitt forsvar må jeg få si at tittelen Daredevil har vært en av mine favoritter fra Marvel siden tidlig 80-tall. Det at Kingpin i denne filmen skiftet etnisitet gjør ingenting.
Jennifer Garner som Elektra er vel ikke helt som jeg forestilte meg uten at det skulle frembringe noen ekstra innsigelser. Colin Farell som Bullseye er også et godt valg, men den som valgte at Bullseye skulle ha en tatovering istedenfor en hette skulle vært skutt med en sløv øks. Garner gjentar sin rolle i Elektra, og da får vi virkelig se hvorfor de heller burde valgt en annen skuespillerinne.
Så noen kjappe og usaklige
Doctor Strange (2016): Sherlock Holmes med dårlig amerikansk aksent. Imponerende CGI, men jeg har ennå ikke funnet ut hva historien egentlig handler om. Black Panther (2018): Den første filmen i denne sjangeren hvor et stort flertall av skuespillerne er farget. Ikke noe skjellsettende med historien. Wakanda er verdens mest moderne land og et tilnærmet utopia, ikke slik Thomas Moore så det for seg, men hvor befolkningen tydeligvis blir utdannet til å snakke engelsk slik vi i Vesten forestilte oss at alle afrikanere snakket for femti år siden. Forest Whittaker er vel det grelleste eksempelet. Venom (2018): Hvorfor? Og hvorfor skal det komme en til neste år? Kick-Ass (2010) og Kick-Ass 2 (2013): Basert på seriene av Mark Millar og John Romita Jr. Disse er ikke en del av Marvel-universet, selv om de har blitt utgitt på forlaget.
Ant-Man
Filmen Ant-Man snur opp ned på hele karakterens forhistorie. Istedenfor at Henry Pym er både vitenskapsmann og Ant-Man (han ble senere Yellowjacket) får en Paul Rudd som halvkriminell og en meget eldre Michael Douglas som vitenskapsmannen og den som har kommet opp med ideen. Jeg vet jeg har sett denne første filmen, men kan ikke huske historien.
I Ant-Man and the Wasp har Evangeline Lilly rollen som Douglas`datter og den samme fascinasjonen med å gjøre ting mindre, særlig seg selv. I tegneserien var Pym og The Wasp gift, i den alternative serien The Ultimates mishandlet han henne og her er Lilly og Rudd nesten-kjærester. Det at Michelle Pfeiffer dukker opp er en god ting, og så skjer dette med Thanos.
The Fantastic Four
The First Family of Comics er noe en kan kalle The Fantastic Four. Som nevnt tidligere kom det en filmatisering av denne serien allerede i 1994, men den kan kun sees på piratkopier. Så i 2005 kom The Fantastic Four.
Her får vi en alternativ gjenfortelling av hvorfor gruppens fiendskap med Doctor Doom oppstod. I oppfølgeren blir vi introdusert for reserve-Jesus fra stjernene, Norrin Radd aka The Silver Surfer. Den største feilen med disse to er castingen: Ioan Gruffud (Hornblower), Chris Evans (Captain America, Snowpiercer, The Losers), Michael Chiklis (The Shield, The Commish), Julian McMahon (Nip/Tuck) og Jessica Alba som er så vakker at en helt glemmer at hun ikke er en dum blondine. Og spesialeffektene er ikke veldig imponerende.
Allikevel ble vel disse to en betinget suksess, men en ny oppstart kom allikevel i 2015 og her hadde et av medlemmene skiftet etnisitet og det var snakk om kraftkilder fra andre dimensjoner. Selv synes jeg dette var en mye bedre film, men her er alle andre uenige.
Captain America
Den allerede nevnte Chris Evans gikk fra Johnny Storm til rollen som Steve Rogers/Captain America. The First Avenger kom i 2011 og tar for seg hvordan Rogers ble til Captain America, det siste av kampene i Europa under andre verdenskrig og hvordan han endte opp som verdens mektigste isbit.
Så kom Winter Soldier hvor filmens manus låner en hel rekke ideer fra Ed Brubakers serie med samme navn. Den tredje filmen er Civil War og her har splittelsen innen superheltmiljøet blitt total, og helt står mot helt. En pussig ting er at altfor mange amerikanske elever får spørsmålet om hvem som vant The Civil War og svarer Captain America. Jeg har i grunnen fint lite negativt å si om disse tre filmene.
Spider Man
Tegneserien Spider-Man, eller Edderkoppen som han egentlig heter, var lenge en av favorittene. Med tegnere som Steve Ditko, Gil Kane, John Romita, Ross Andru og frem til Todd McFarlane og Erik Larsen. Så mistet jeg litt interessen.
Sam Raimi regisserte i 2002 den første av tre Spider Man-filmer. Som Peter Parker var det Tobey Maguire som hadde fått rollen. I 2014 kom den første av to Amazing Spider Man-filmer. Her var det Andrew Garfield som var Peter Parker. I 2017s Spider-Man:Homecoming, og senere i år Spider-Man:Far from home, var det Tom Holland, som virkelig kler rollen som Peter Parker.
Alle disse filmene har det til felles, sett med mine øyne, at superskurkene ikke fungerer. Willem Dafoe som Green Goblin, Alfred Molina som Doc Octupus, Topher Grace som Venom, Rhys Ifans som dr Curt Connor, Jamie Foxx som Electro og Michael Keaton er ikke imponerende som The Vulture.
Det er mye bra i disse filmen, mange flinke skuespillere men når det kommer til det supre og ekstraordinære så svikter det totalt. Skjønt med Tom Holland og Homecoming kom en mye nærmere med å lykkes enn i de tidligere filmene. Det kan også ha noe med at Marisa Tomei spiller tante May.
X-Men
Historien om The Uncanny X-Men og deres enorme popularitet startet opp med forfatteren Chris Claremont, tegnerne Dave Cockrum og John Byrne og deres historier fra midten av 70-tallet og utover.
Det har til nå kommet seks X-Men-filmer. Disse filmene inneholder både det som er positivt med denne sjangeren (Halle Berry) og de negative aspektene nevnt tidligere. Den mest ambisiøse av dem er Days of Future Past, hvor flere av gruppens medlemmer i fremtiden reiser tilbake i tid for å rette opp feil som blir begått her og nå. Med First Class møter vi en oppegående og ung Charles Xavier, og med Apocalypse blir det rimelig uforståelig. Senere i år kommer Dark Phoenix og The New Mutants.
Wolverine
Claremont sammen med Frank Miller gjorde Wolverine til en tegneseriesuperstjerne med den fire hefters miniserien Wolverine fra 1982.
De tre filmene basert på denne karakteren er faktisk ganske bra. Til tross for at Hugh Jackman har hovedrollen. Film nummer to er løselig basert på nevnte miniserie og med Logan får en se hvordan en mulig fremtid arter seg, og Wolverine og professor Xaviers rolle i denne.
The Avengers
På 90-tallet kom det et par-tre utgivelser med 100+ sider med The Avengers på norsk, skrevet av Kurt Busiek og tegnet av George Perez. Disse og en filmspesial fra 2012 er det eneste på norsk i denne serien. De er også med i de senere Civil War-utgivelsene.
Det positive med de tre Avengers-filmene som hittil er kommet på DVD er at ingen av gruppens medlemmer tar for stor plass. Hulk passer mye bedre i denne settingen enn i de to filmene hvor det er bare ham. Jeg tror jeg ville ha hatt et problem med å se en hel film med Scarlett Johansson som Black Widow. Historiene derimot har det samme over-the-top melodramatiske vrøvlet en kan forvente fra denne typer filmer.
Deadpool
To filmer jeg ikke kan få lovprist nok er Deadpool og Deadpool 2. Både som filmer generelt og spesielt som de to beste filmene denne sjangeren har sett. Ryan Reynolds som Deadpool er intet mindre enn genial.
Det er også første og eneste gang at filmene er bedre enn tegneseriene de er basert på. Man trenger ikke å være tenåring for å virkelig sette pris på handling og humor. Dette er to filmer jeg til nå har sett minimum seks ganger hver og ennå ikke gått lei. Og det er plass til litt alvor også. At disse to filmene fikk se dagens lys var grunn god nok til å lage alle disse andre jeg har nevnt!
Og med den anbefalingen avslutter jeg min useriøse gjennomgang av Marvel Comics filmunivers.