Dyrene rundt oss

Og han fortsetter: «Hvis alle dyr var borte ville mennesket dø av åndelig ensomhet, for alt som skjer med dyrene vil også ramme mennesket. Alt henger sammen. Det som rammer jorden rammer også jordens sønner».

Selv om denne talen (Vi er en del av jorden (1854)) er litt oppbrukt i miljøvernsammenheng, og dette er en bearbeidet versjon av det indianerhøvdingen sa, finnes det en kjerne av sannhet her som flere og flere er i ferd med å erkjenne.

Samtiden

I det siste nummeret av Samtiden, Dyrene dør, du lever som før(Redaktør: Christian Kjelstrup), får vi et tydelig bilde på hvor kritisk situasjonen er for verdens dyreliv.

For eksempel kan vi lese at dyrebestanden er blitt mer enn halvert de siste 40 årene, og at flere arter, som elefanten, kan dø ut i løpet av vår levetid – og at dette er menneskenes skyld.

Det at arter utslettes og forsvinner gjør noe med det sårbare økosystemet er åpenbart. Konsekvensene er store og allerede merkbare. At dette til slutt vil slå kraftig tilbake på oss mennesker er det liten tvil om.

Maja Lundes Bienes historie (2015), og Den sjette utryddelsen (2015) av Elisabeth Kolbert er eksempler på bøker som setter akkurat dette på dagsorden.

Relatert artikkel (Christians omtale av Den sjette utryddelsen):

Sjel

Samtiden retter også fokus mot dyrevelferd.

Nyere forskning viser at dyr kommuniserer og har følelser på lik linje med mennesker. Ja, det er faktisk ikke uvitenskapelig å hevde at dyr har «sjel» og egenverdi, at dyrene lever for sin egen skyld.

Dyrenes indre liv. Kjærlighet, sorg, omtanke (2017) av Peter Wolleben er en internasjonal boksuksess som gir oss innblikk i hvordan dyrene lever sammen etter nyanserte mønstre – akkurat som menneskene.

Vi er dermed nødt til å endre det etablerte tankesettet som setter mennesket over dyrene, og som rettferdiggjør utnyttelsen av dem.

I tillegg må vi respektere og verne om de skapningene som vi ikke synes at likner på oss, som vi vanskelig kan tenke på som individer med følelser og sjel – men som i like stor grad har rett til liv og vern. For eksempel fisker og insekter.

Dyrene i samfunnet

Vi presenteres stadig for dyretragedier i media. Behandlingen av dyr i kjøtt-, egg- og melkeproduksjon kritiseres, og pelsdyrnæringen diskuteres. Alle har en mening i rovdyrdebatten.

Når det nå nærmer seg stortingsvalg ser vi at dyrevern og dyrevelferd er mer tilstede i politikken enn det noensinne har vært. Og at det er en klar sammenheng mellom miljøvern og dyrevern er noe flere av de politiske partiene ser ut til å ta innover seg.

Men – noen partier tar dyrene mer på alvor enn andre, og de ulike partiene prioriterer ulikt i de ulike sakene. Noah og Dyrevernalliansen har trillet terning og rangert partiene, og det er tydelig hvem dyrene hadde gitt sin stemme til dersom de hadde hatt stemmerett.

Litteraturen – Verdens største dyrehage

Litteraturen er full av dyr. Ofte fungerer dyrene som symboler, eller som metaforer for menneskelige følelser.

Kjente eksempler er Herman Melvilles Moby Dick (1851) eller Kråke (1970) av Ted Hughes. Jakten på den hvite hvalen blir et symbol på menneskets søken etter en gud, en sannhet, eller noe helt annet... Og kråka er et konkret, svart og ”kråkete” bilde på sorgen over Sylvia Plaths selvmord – en linje som nylig ble videreført i Max Porters roman Sorg er den greia med fjær (2015).

I Samtiden er det en interessant artikkel som tar for seg dyr, eller det dyriske, i den norske litteraturen fra 2016 (Dyrene i litteraturen og alt de har å gjøre. En lesning av det norske bokåret 2016 av Elisabeth Beanca Ulvorsen). For eksempel skriver kanskje de største forfatternavnene fra i fjor; Vigdis Hjorth (i Arv og miljø), Monica Isakstuen (i Vær snill med dyrene) og Karl Ove Knausgård (i Om sommeren) alle om dyr.

Gunnstein Bakke er også en aktuell forfatter som med romanen Havende(2016) berører menneskets brutale holdning til det dyriske. Havende handler om Julia Pastrana, eller ”Apekvinnen”, som ble vist fram som en sensasjon. Mens hun levde, men også etter at hun døde i barselseng – utstoppet, sammen med den døde babyen sin.

Veslebrunens tale

Forfattersøsknene Camilla Collett og Henrik Wergeland engasjerte seg imidlertid for dyrene allerede på 1800-tallet.

Collett tok stadig til orde for dyrene, og samarbeidet med dyrebeskyttelsen. At Wergeland var glad i dyr skinner gjennom når man leser diktene hans: Min Kats Strygen mod min Kind udglatter alle Hjertesaar / I min Hunds Øje sænker jeg mine Sorger som i en dyb Brønd. (Fra Mig selv (1841)).

I 1833 publiserte Wergeland dessuten Tale til Menneskeligheden i Menneskeheden. Av Vesle-Brunen udgivet af hans Ven Henrik Wergeland. Her er det hesten hans, Veslebrunen, som snakker. Dette er en sterk, appellerende tekst som innstendig ber menneskene om å ikke begå grusomheter mot dyr, fordi dyr har følelser.

Dyrene og menneskene

Dyr jeg har kjent (1945) er tittelen på en vakker, ukjent bok av Cora Sandel. Her forteller hun om ulike dyr hun har kjent i løpet av livet, og hun viser at dyrene har personlighet og sjel.

Men Sandel viser også hvor tett sammenknyttet dyrenes og menneskenes historie og skjebne egentlig er. For eksempel omtales en katt som et av ofrene for første verdenskrig. Og gjennom fortellingene om dyrene stiger ikke minst forfatterens egen fortelling fram – til tross for at Sandel hele tiden anonymiserer seg selv, og gjør alt for å holde seg i bakgrunnen.

Det samme inntrykket gir den kinoaktuelle, tyrkiske dokumentarfilmen Kedi (2016).

Filmen handler om gatekatter. Men den handler like mye om byen Istanbul, om kulturen her, og om de menneskene som lever side om side med kattene – som mater kattene og passer på dem, og som på sett og vis er like avhengige av kattene som det kattene er av dem...

Høvding Seattle har rett; alt henger sammen. Mennesket er ingenting uten dyrene.