Dersom livet var en bok

Premiss

"Islam påstår at på Dommens uavvendelige dag vil alle de som har begått bilder av levende ting våkne igjen sammen med sine verker, og de vil få ordre om å gi dem liv, det vil de ikke lykkes med, og så vil de og bildene styrtes i straffens flammer." Dette er utgangspunktet i en av de fantastiske tekstene til Jorge Luis Borges (1899-1986) - nærmere bestemt i "Tildekkede speil" fra Gjøreren (1960).

Her er det lett å gå i fellen. F.eks. er Slottet av Franz Kafka en av de aller beste bøkene jeg har lest, men det ville vært et sant helvete å være i live i romanen.

Men hva om straffen eller frelsen i stedet innebar at kunstverkene faktisk fikk liv, og at du selv ble en permanent del av det? Hvilket kunstverk ville du valgt? Og ville du isåfall bli reinkarnert i en bestemt figur? Eller eventuelt bli skrevet/malt/musisert inn som en ny figur (dersom Gud eller djevelen hadde tillatt det...)?

Her er det lett å gå i fellen. F.eks. er Slottet av Franz Kafka en av de aller beste bøkene jeg har lest, men det ville vært et sant helvete å være i live i romanen. Og det samme kan vel sies om den fantastiske men mildt sagt dunkle kunstbyen til Anselm Kiefer (i Barjac, Frankrike). Da holder det lenge å se Over Your Cities Grass Will Grow av Sophie Fiennes (for øvrig en av de beste kunstdokumentarene jeg har sett):

Så la oss først belyse problemstillingen gjennom noen forskjellige innfallsvinkler.

I eventyrland

I barnelitteraturen hender det ofte at levende mennesker blir en del av det leste, eller kommer inn i en fiktiv verden som utgjør selve verket vi leser, ser eller hører: Kristoffer Robin, Alice (in Wonderland), Harry Potter, barna i Narnia-bøkene, Wendy i Peter Pan, og mange, mange flere. Der dreier det seg gjerne om å bli del av en verden som står i kontrast til den virkelige. Altså en flukt fra de voksnes mas og kjas, og inn i den frie, barnlige fantasien.

[Illustrasjon av E.H. Shepard]

Angsten for å møte seg selv i en hyperrealistisk roman

I vår samtids voksenlitteratur er tendensen en helt annen. Etter Knausgårds til tider hyperrealistiske Min Kamp-serie har det nærmest oppstått en angst og problematikk knyttet til det å bli fremstilt i en roman når teksten legger seg så nært opp mot virkeligheten.

Religiøs realisme

I likhet med den italienske maleren Caravaggio, som gjorde religiøs kunst mer realistisk - blant annet ved å la mennesker fra Romas slum være modellene til de bibelske figurene - lot altså Spencer naboene spille avgjørende roller i de religiøse motivene.

Denne problematikken ble på underlige måter virkelig for flere av innbyggerne i den engelske landsbyen Cookham på 1920-tallet. Det hadde seg nemlig slik at en av det 20. århundrets mest anerkjente kunstnere - Stanley Spencer - bodde der.

En stor del av Spencers kunst er fremstillinger av bibelske scener, men settingen er alltid den engelske landsbyen hvor han bodde mesteparten av sitt liv. Han var blant annet inspirert av de britiske pre-rafaelittene som fremstilte bibelske og mytologiske motiver i et britisk landskap. I likhet med den italienske maleren Caravaggio, som gjorde religiøs kunst mer realistisk - blant annet ved å la mennesker fra Romas slum være modellene til de bibelske figurene - lot altså Spencer naboene spille avgjørende roller i de religiøse motivene. [Les mer om Stanley Spencer her]

[Stanley Spencer - The Resurrection, Cookham (1924-1927)]

Å bo i språket

Men for enkelte blir ønsket og opplevelsen ekstra sterkt. Tenk på Dante og Divina Commedia. Eller munkene som i middelalderen illustrerte bibler og andre religiøse tekster, og ofte lagde et lite selvportrett av seg selv i den første bokstaven i et kapittel - kanskje for å komme nærmere Guds ord og Gud selv?

Og det er vel nettopp religionene og troen som har kommet nærmest det å faktisk forene virkelighet og fiksjon, liv og diktning. - I menneskers forestillinger, vel å merke. Men som kjent har disse forestillingene en stor påvirkningskraft på livet utenfor ethvert menneske.

Ønsket om å bli en del av det fremstilte - i Bibelens tilfelle Paradis, Gud og Jesus - er sikkert noe enhver troende har opplevd. Men for enkelte blir ønsket og opplevelsen ekstra sterkt. Tenk på Dante og Divina Commedia. Eller munkene som i middelalderen illustrerte bibler og andre religiøse tekster, og ofte lagde et lite portrett av seg selv i den første bokstaven i et kapittel - kanskje for å komme nærmere Guds ord og Gud selv?

Liv = litteratur

"Det finnes litterære passasjer som besitter en helt og holdent menneskelig individualitet. Enkelte av mine skriverier har gjort meg kald av angst, så tydelig opplever jeg dem som mennesker…" - Fernando Pessoa, fra Uroens bok

Kunstnere er jo ofte sensitive, kreative og fantasifulle - en sammensetning som fort kan medføre at det fiktive for dem nærmest blir levende. Den portugisiske modernisten Fernando Pessoa var ikke bare forfatter. Han var flere forfattere. Pessoa skrev nemlig sjelden under eget navn, men benyttet seg av såkalte heteronym - fiktive forfattere som ikke bare ble skrevet til live av Pessoa, men som han i stor grad levde med og i. I løpet av livet opererte han med over 70 heteronym! - Noen små, og andre med en betydelig litterær produksjon. I Pessoas tilfelle var det altså uklare grenser mellom liv og diktning, virkelighet og fantasi. [Les mer om Fernando Pessoa her]

Å bli lest som en åpen bok

Tenk på den middelalderske metaforen om at verden er en bok. Bildet er forståelig, men man må i det minste legge til at boka stadig blir bladd i, lest på ny, redigert og skrevet om av millioner av forskjellige forfattere.

Men selv om Pessoa opplevde litterære figurer som levende mennesker, er de fysisk sett blekk på papir. Så her må du altså tenke at de får liv. At de gjennomgår en radikal animasjon. At du - ikke bare et bilde av deg - ville blitt en levende del av verket. Og at du, likesom du i virkeligheten blir påvirket av andres oppfatninger av deg, ville blitt berørt og forandret av når noen leste, hørte eller så deg. Tenk på den middelalderske metaforen om at verden er en bok. Bildet er forståelig, men man må i det minste legge til at boka stadig blir bladd i, lest på ny, redigert og skrevet om av millioner av forskjellige forfattere.

[Giuseppe Arcimboldo - Il Bibliotecario (ca. 1566)]

Her følger noen profetiske innblikk i mine kollegers mulige gjenoppstandelser:

Åsmund Ådnøy:

Siden jeg skal være der en stund, gjelder det å velge noe av en viss størrelse. (Tenk den motsatte ytterligheten; å være fanget i en tosiders, nonkommunikativ Kjell Askildsen-novelle. Grøss.) - Åsmund

Verden er full av kunstverk, filmer og bøker jeg aldri vil rekke over. Hvis jeg kan bruke etterlivet i ett av dem, er det en slags trøst. Siden jeg skal være der en stund, gjelder det å velge noe av en viss størrelse. (Tenk den motsatte ytterligheten; å være fanget i en tosiders, nonkommunikativ Kjell Askildsen-novelle. Grøss.)

En av bøkene som hånflirer mot meg hver dag på jobb er Infinite Jest av David Foster Wallace. Det ville gitt meg hundre tusen millioner kredpoeng å lese den, men det kommer ikke til å skje. Jeg har prøvd å lese Wallace på norsk, og selv det krever konsentrasjonsmuskler jeg ikke besitter – selv om kvaliteten lyser mot meg på hver side. Infinite Jest er en 1079 sider lang science fiction-roman om avhengighet, selvmord, familie, forhold, underholdning, reklame, forholdet mellom USA og Canada (overraskende lite belyst i annen kultur, når jeg tenker meg om) og - hurra! - tennis.

Hvis jeg får være en av tennisfolkene, og mellom treningsøktene kan preike om reklame, meg selv, populærkultur og kanadiere, tilbringer jeg mer enn gjerne det hinsidige i David Foster Wallaces univers. (Han har forresten skrevet den beste artikkelen som finnes om tennis, «Roger Federer as religious experience».)

Stig Beite Løken:

Etter døden, vil jeg våkne opp i en tegnefilm. Gjerne Min nabo Totoro (1988), en av de mest kjente tegnefilmene til Hayao Miyazaki. Filmen handler om en far og hans to unge døtre som flytter til landet. Der oppdager døtrene (men ikke faren) at huset og skogen som omkranser huset, er befolket av vennligsinnede skogsånder. Handlingen i filmen består stort sett av at døtrene utforsker huset og skogen, og blir kjent med Totoro. Jeg blir alltid rørt av måten Satsuki løfter sin søvnige lillesøster opp på ryggen sånn at hun kan sove mens de venter på faren. De står ved en bussholdeplass ute på landet sent på kvelden og faren er forsinket. De er de eneste menneskene ved bussholdeplassen. Når Totoro dukker opp og stiller seg opp sammen med dem, låner Satsuki ham en paraply. Totoro er full av slike ømme detaljer. Det er hverdagslig kjærlighet og omtenksomhet som puster liv i det utrolige.

Når jeg våkner etter døden, vil jeg leve et liv i ytterkanten av denne tegnefilmen. (...) Når tegnefilmen er slutt, fortsetter livet mitt. (...) Kanskje ser eller hører jeg noe som får meg til å ane at jeg har skjulte minner, kan hende fra et tidligere liv, et liv i Norge, og muligens forekommer det at jeg stusser over at verden er tegnet. - Stig

Når jeg våkner etter døden, vil jeg leve et liv i ytterkanten av denne tegnefilmen. Jeg vil være en liten gutt som hjelper foreldrene med å stelle rismarkene, og som ser Satsuki løpe forbi da hun har mistet lillesøsteren sin. Jeg deltar i søkeoperasjonen og blir like lettet som de andre da søsteren blir funnet i god behold.

Når tegnefilmen er slutt, fortsetter livet mitt. Jeg går på skole i landsbyen, blir tenåring, flytter til Osaka for å studere landbruk, forelsker meg i Aoi, en medstudent. Senere flytter jeg tilbake til familiegården sammen med Aoi, lenge etter at Satsuki, faren og lillesøsteren har reist tilbake til hjemmet sitt i Tokyo. Jeg tenker av og til på Satsuki, den vakre unge jenta som var så fortvilet fordi lillesøsteren hennes var vekke. Kanskje ser eller hører jeg noe som får meg til å ane at jeg har skjulte minner, kan hende fra et tidligere liv, et liv i Norge, og muligens forekommer det at jeg stusser over at verden er tegnet.

Aoi spontanaborterte tre ganger før vi fikk vårt første barn, Hinata. To år senere følger vårt andre barn, Yume. Døtrene våre blir gode venner med åndene i skogen, de samme åndene som Satsuki og lillesøsteren lekte med.

Så dukker jeg opp i Chihiro og heksene (2001), også den av Hayao Miyazaki. Jeg er en liten jente, på samme alder som Chihiro, som sitter i hytta på landet og ser Chihiro og foreldrene kjøre forbi. Jeg blir voksen, får barn, lever livet mitt, eldes og dør som 92-åring på et sykehus i Shintotsukawa. Etterpå våkner jeg opp i Hjertets hvisken (1995), og slik fortsetter det, jeg dør og våkner i nye japanske tegnefilmer, og når jeg har levd i alle filmene til Miyazaki, begynner jeg forfra, slik at det aldri slutter. - Stig

Jeg får kreft første gang i en alder av 56. Legene konstanterer at kreften ikke har spredd seg og operasjonen er vellykket. Hinata flytter inn i det samme huset som Satsuki, lillesøsteren og faren hadde bodd i. Hinata har blitt forfatter, hun skriver en selvbiografisk bok der hun skildrer oppveksten med åndene i skogen. Yume flytter til Tokyo, hun blir arkitekt og får aldri barn. Kreften kommer tilbake da jeg er 69. Den sprer seg til skjelettet. Yume og Hinata kommer til sykehuset sammen med barnebarna mine. I de siste ukene på sykehuset, før smertene og medisinene gjør at jeg mister bevisstheten, ser jeg Totoro sitte på treet utenfor sykehuset. Hinata og Yume får også øye på ham. Uten at jeg vet hvordan det skjer, befinner jeg meg med ett på bussholdeplassen sammen med Totoro. Det regner. Ånden holder en paraply over hodet mitt. Jeg stiger på den mørke bussen og forsvinner.

Så dukker jeg opp i Chihiro og heksene(2001), også den av Hayao Miyazaki. Jeg er en liten jente, på samme alder som Chihiro, som sitter i hytta på landet og ser Chihiro og foreldrene kjøre forbi. Jeg blir voksen, får barn, lever livet mitt, eldes og dør som 92-åring på et sykehus i Shintotsukawa. Etterpå våkner jeg opp i Hjertets hvisken (1995), og slik fortsetter det, jeg dør og våkner i nye japanske tegnefilmer, og når jeg har levd i alle filmene til Miyazaki, begynner jeg forfra, slik at det aldri slutter.

[red.anm.: Stig Beite Løken er en forfatter fra Stavanger. Han har i skrivende stund utgitt én novellesamling og én roman. Begge kan selvfølgelig lånes ved Stavanger bibliotek: Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkredd (2012), og Skogen i tapetet (2015)]

Yngve Bergersen Anda:

Ingen tvil:

[Michael Jackson and Bubbles (1988) av Jeff Koons]

Selma Grønningsæter:

Jasper Ffordes The Eyre Affair - en verden hvor bøker er alt og det eksisterer et eget politi for å fange kriminelle som stjeler bøker. Høres ut som en verden for meg. Å kunne gå på en Shakespeare forestilling hvor publikum blir tilfeldig plukket ut til å spille rollene fordi hele salen kan forestillingen utenat høres spesielt morsomt ut.

Christian Tønnessen:

Jeg ville blitt overrasket og på én måte skuffet om livet etter døden hadde nøyaktig de samme strukturer, regler og lover som selve livet. Så jeg tror jeg ville valgt Usynlige byer av Italo Calvino. Korttekstene er eventyrlige, poetiske og postmoderne remixer av Marco Polos reiseskildringer. Som tittelen antyder berettes det her om byer som egentlig ikke eksisterer andre steder enn i fantasien. Og der kunne jeg besøkt og/eller bosatt meg i 55 svært forskjellige og underlige byer. For eksempel i:

• En sky-by som balanserer på stylter.
• En by av stillas og heisekraner: stillas oppå stillas, og heisekraner som løfter heisekraner...
• En by ved en innsjø, som har et nærmest paranoid forhold til sitt eget våte speilbilde.
• En spindelvev-by.
• En by hvor alt er konstruert i tråd med himmellegemers bevegelser, noe som har medført at innbyggerne ikke bare tror at de påvirkes av det ytre rom, men at de til gjengjeld påvirker det ytre rom.
• En by med to forsøksvis identiske kopier av seg selv. Den ene kopien er ment å romme de døde. Den andre skal gi rom til de ufødte.
• En by hvor innbyggerne trekker "tråder mellom hushjørnene for å fastsette de forbindelser som styrer byens liv, hvite eller sorte eller grå eller sorthvite tråder alt ettersom de er tegn på slektskapsforhold, handel, øvrighet eller representasjon i forsamlingen. Når det blir så mange tråder at man ikke kommer frem mellom dem, drar innbyggerne sin vei. Husene blir revet, tilbake blir bare trådene og pælene som de er festet til." (Utdrag fra Usynlige byer av Italo Calvino (fra norsk utgave: Aschehoug, 1992))
• Og en by hvori det gror nye byer: "Den som går omkring i Olinda med et forstørrelsesglass og leter nøye, kan et eller annet sted finne et punkt som ikke er større enn et knappenålshode, og når man ser det litt forstørret, kan man der inne se takene, antennene, lyssjaktene, hagene, bassengene, fotgjengerstripene over gatene, kioskene på torgene, veddeløpsbanen. Dette punktet forblir ikke alltid slik det var. Etter et år er det blitt på størrelse med en halv sitron, deretter stort som en rørsopp, og deretter igjen som en suppetallerken. Og etter hvert blir det en by av naturlig størrelse, innesluttet i den tidligere byen; en ny by som gjør plass for seg selv midt inne i den tidligere byen og skubber den utover." (Utdrag fra Usynlige byer av Italo Calvino (fra norsk utgave: Aschehoug, 1992))

[René Magritte - Le Château de Pyrénées (1959), som kunne vært en av Calvinos usynlige byer, og som passende nok prydet forsiden til en av de første italienske utgavene av Le città invisibili]

Sofie Birgitte Andersen:

Jeg ville valgt Harry Potter, bok nr. 4 [Harry Potter and the Goblet of Fire]dersom det måtte presiseres. Jeg kunne godt blitt reinkarnert som en ny figur. Eventuelt Hermione Granger dersom jeg skulle valgt en av de eksisterende figurene. Jeg innser at det er en farlig verden, og at jeg velger yndlingsverket nå, men Ringenes Herre er likefullt et yndlingsverk. Valgte ikke Ringenes Herrefordi trusselen virker mer direkte der. Bevisst å velge bok nr. 4 - der er mange onde trollmenn, men det er et av årene med minst trussel mot skolen. Unntaket er et par drap på ansatte, men disse er ikke tilfeldige. I tillegg er det året med "The Yule Ball" og masse liv på skolen.

Anne Klovning. Et øyeblikks bilde.

Å dukke opp i, og udødeliggjøres i et kunstverk... Er kunsten udødelig da? Kunstnerne selv er ihvertfall ikke udødelige, og for meg som gammel norsk performancekunstner var det selvsagt for meg å benytte sjansen til å fortelle om hvordan performancekunsten, øyeblikkets kunst, kan leve videre etter at performancekunstneren selv er død. - Anne

Å dukke opp i, og udødeliggjøres i et kunstverk. Dette gjelder alle typer kunstneriske uttrykk, men jeg velger billedkunsten siden den ligger mitt hjerte nærmest. Å dukke opp i, og udødeliggjøres i et kunstverk... Er kunsten udødelig da? Kunstnerne selv er ihvertfall ikke udødelige, og for meg som gammel norsk performancekunstner var det selvsagt for meg å benytte sjansen til å fortelle om hvordan performancekunsten, øyeblikkets kunst, kan leve videre etter at performancekunstneren selv er død.

Men dog vanskelig å skulle velge bare en, fordi jeg har så mange jeg beundrer og som har vært og er viktige inspirasjonskilder. For å nevne noen få har vi Da-Da-istene og surrealistene René Magritte og Salvador Dáli. Den norske performancekunstneren Kurt Johannesen, som introduserte meg selv for kunstsjangeren. Og Marina Abramovic - performancekunstner i Europas ekstremist-alder, med Balkan-krigen som bakteppe.

I tillegg vil jeg nevne ekteparet Gilbert & George. De er blant annet kjent for Underneath the arches, hvor de er levende statuer i en tegnet park. Bronsemalede og roterende på en sokkel hvor de synger "underneath the arches, I dreamt myself away....." Eller når de, i sine brune, skreddersydde søndags-dresser, som de alltid ikler seg, skal ta en spasertur i by'n og maler hender og ansikter, ja hele hodet knall rødt, og har samtaler med folk de møter på gaten som tar kontakt med dem. Men vent litt, dette krever jo at man er veldig levende for å holde på med. Gilbert & Georges performance handler om det levende mennesket og de er slett ikke døde.

Videre finnes den norske performancekunstneren Kjartan Slettemark (1932-2008). Jeg har selv opplevd å få være med i Slettemarks performance hele to ærefulle ganger. En gang i Stavanger Kunstforening og den siste gangen på Hå gamle prestegård hvor jeg ble velsignet "Kjartanistaner" gjennom et arrangert rituale av "sjefs-Kjartanistaneren" selv; Kjartan Slettemark.

Så holdt han en liten, men varm tale om den ekte "Kjartanistaner", før han deretter velsignet meg ved å svinge den ene hånden rundt oppi luften over hodet mitt, hvorpå han kjente på hodet mitt med de lange "fingertuppene", og erklerte meg for medlem av den ikke-territorielle ministaten "Kjartanistan". De to maskerte prestinnene han hadde med seg, førte meg opp av stolen og inn i mengden med de allerede innvidde. - Anne

Vi som skulle innvies ble plassert på en stol fremfor "Kjartanistaneren" midt i en stor sirkel av publikum og de som etterhvert hadde blitt innvidd. "Kjartanistaneren" stod bak stolen med en stor turban og en stor svingende kjortel som var preget av trykkede bilder av ham selv som Marilyn Monroe i Andy Warhol-stil. På fingrene hadde han lange elektrikerrøyr, ja, sånne hvite røyr som man trekker ledninger igjennom inni veggen. Han svingte pompøst med armene og fingrene slik at han kunne vifte med de hvite røyrene.

Så holdt han meg på skuldrene. Jeg husker at jeg hadde en lys rosa V-genser på, og kunne se finger-rørene stikke frem foran meg når han holdt meg på skuldrene. Så holdt han en liten, men varm tale om den ekte "Kjartanistaner", før han deretter velsignet meg ved å svinge den ene hånden rundt oppi luften over hodet mitt, hvorpå han kjente på hodet mitt med de lange "fingertuppene", og erklerte meg for medlem av den ikke-territorielle ministaten "Kjartanistan".

De to maskerte prestinnene han hadde med seg, førte meg opp av stolen og inn i mengden med de allerede innvidde. Her fikk jeg en maske som de hadde plukket ut til meg, blant de forskjellige malte maskene som lå på bakken foran oss. Min var helt gulfarvet. Her stod vi alle sammen på en rekke med hver sin maske på, malt av Kjartan Slettemark og prestinnene hans, midt i en performance og følte på en slags tilhørighet samtidig som vi skilte oss ut fra den alminnelige flokken av publikum. Etter seansen fikk vi servert vernissage-vin mens vi minglet rundt i utstillingen til Kjartan.

Jeg har valgt å fortelle om dette kunst-øyeblikket fordi Kjartan Slettemark er død, men øyeblikkene hans lever og kunsten hans lever gjennom oss. Kjartan Slettemark har gjort seg udødelig gjennom et langt og viktig kunstnerskap for Norge, og innlemmet lille meg i to av sine verk (hurra!), og hvor jeg dermed fikk en bitteliten flik av udødelighetens kappe. - Anne

Denne performancekunstnerens kunst er for meg allerede udødelig, og lever i mitt sinn så lenge jeg kan huske, og kan formidle videre. Sånn virker performancekunsten. Den er øyeblikket og situasjonen og opplevelsen, så eksisterer den kun memorert når øyeblikket er over. Øyeblikk. Øyet og blikket. Et memorert bilde. Dette bildet, sånn jeg husker det, og sånn alle de som var til stede husker det og sånn som journalistene husker det som skrev om det opplevde øyeblikket og formidlet det gjennom avisen. Det er bildet. Og det er en bit av det i meg, her gjenfortalt.

Jeg har valgt å fortelle om dette kunst-øyeblikket fordi Kjartan Slettemark er død, men øyeblikkene hans lever og kunsten hans lever gjennom oss. Kjartan Slettemark har gjort seg udødelig gjennom et langt og viktig kunstnerskap for Norge, og innlemmet lille meg i to av sine verk (hurra!), og hvor jeg dermed fikk en bitteliten flik av udødelighetens kappe.

Ragnhild Skår Nilsen:

Jeg kunne også gjerne vært i en av Jasper Ffordes bøker, og jeg tror jeg ville gått for The Last Dragonslayer. Ellers ville et av bildene til Pieter Brueghel (den eldre) vært et sted hvor så mye skjer at det aldri vil bli kjedelig.

Refererte verk

Fernando Pessoa: Uroens bok (Solum: 1997)

Frater Rufillus: Selvportrett i forbokstavn R, fra Codex Bodmer 127 (Weißenauer Passional), fol. 244r.

Gilbert & George: The Red Sculpture (1975)

Giuseppe Arcimboldo: Il Bibliotecario (ca. 1566)

Italo Calvino: Usynlige byer (Aschehoug: 1992)

Jeff Koons: Michael Jackson and Bubbles (1988)

Jorge Luis Borges: Samlede fiksjoner (Agora: 2010)

Peter Callesen: Half Way Through (2006)

Pieter Bruegel: De Boerenbruiloft [Bondebryllup] (1567-1568)

René Magritte: Le Château de Pyrénées (1959)

Stanley Spencer: The Resurrection, Cookham (1924-1927)