"Dårlige" filmer som bringer frem gode barndomsminner
Valhalla (1986)
Regissør: Peter Madsen, Jeffrey James Varab (medregissør)
Stemmer: Dick Kaysø, Marie Ingerslev, Laura Bro, Preben Kristensen, Thomas Eje, Nis Bank-Mikkelsen
Filmen er basert på Peter Madsens «Valhall»-tegneserier, som jeg ikke hadde noe gedigent forhold til, men allikevel fikk en viss glede av. Tegnefilmen fra 1986, derimot, var en soleklar favoritt i barndommen. Gleden var stor da jeg fant en flunkende ny dvd-utgave til ti kroner på Fretex. Den norske dubbingen var ikke slik hukommelsen ville tilsi, men heldigvis funket det mye bedre på «dænsk».
Historien begynner med at Tor får med seg to mennesketreller, søskenparet Tjalfe og Røskva. Det ser ut til å bli ganske idyllisk, da plutselig Loke kommer drassende med et pøblete jotnefrø ved navn Quark. Dette vekker opp harme hos tordenguden, som ikke vil ha noe med rampungen å gjøre. Artig nok kunne jeg faktisk se meg selv i Quark. Jeg var riktignok aldri noen bråkmaker i ren forstand, men vil nok si at det finnes noen likhetstrekk der.
Tegnefilmens ettermæle førte til at både Swan Film og søsterselskapet LASER måtte stenge dørene. Ingen suksess, med andre ord. Søk på nettet viser at flere av seriens fans har lagt den for hat. Derfor var det et lyspunkt da mange også uttrykte sin glede over denne lille herligheten. Alt i alt, så er den en lykkelig del av barndommen min.
«Vallhall», som den selvfølgelig heter på norsk, har deler som kunne bli forkortet eller bedre forklart. For min del betyr det absolutt ingenting. De minneverdige scenene får frem hint av gløden fra guttedagene, så smilet sitter bredt. Alt klaffer i en blanding av gode karakterer (som ja, får mye mer dybde i tegneseriene) fylt med selvgod sluhet og gledelige spillopper. Her gløder det det av varm nostalgi.
Cutthroat Island (1995)
Regissør: Renny Harlin
Skuespillere: Geena Davis, Matthew Modine, Frank Langella
Kvinnepiraten Morgan Adams (Davis) setter alle kluter i jakten på familiens skatt med sin rabiate onkel (Langella) i hælene og en svindler (Modine) under armen.
Sterkt påkostede Cutthroat Island klarte å svartmerke piratfilmer i en del år, inntil «Pirates of the Carribean» fikk sjangeren på noenlunde rett kjøl (ja, tør innrømme at jeg likte den første filmen i serien). Så er denne floppen like elendig som alle vil ha det til? Mulig det. Allikevel ser jeg den fra tid til annen, og fryder meg litt hver gang.
Cutthroat Island la ut på energiske farvann, ikledd flotte kostymer og fantasifullt skuespill. Egentlig føler jeg all pepperen er litt overdrevet. Dette er en film jeg ofte så på hytteloftet i barndommen, og fremdeles verdt mye når man tar hensyn til det nostalgiske. Ta den med en klype havsalt, splitt dine bramseil og hygg deg.
The Three Musketeers (1993)
Regissør: Stephen Herek
Skuespillere: Chris O' Donnell, Kiefer Sutherland, Oliver Platt, Charlie Sheen, Tim Curry, Michael Wincott, Rebecca De Mornay. Hugh O' Conor, Gabrielle Anwar ,Julie Delpy
Unge D'Artagnan (O'Donnell) er ute etter å bli med i musketrenes rekker. Dessverre har de blitt tvangsoppløst. Etter å starte ut på litt gale føtter, allierer han seg med Athos (Sutherland), Porthos (Platt) og Aramis (Sheen), som stadig er tro mot kongen (O'Conor). Sammen må de forhindre den maktsyke kardinal Richelieu (Curry).
Dette er neppe den mest korrekte filmatiseringen basert på Alexandre Dumas' klassiske bøker. For mange kritikere var den bare noe oppblåst vrøvl. Men for en ung Joar Kvanvik var dette en gromfilm å se mens han nøt Spriten sin (altså brusen). Underholdningsverdien var stor nok til at jeg så den hver kveld gjennom en hel påske på 90-tallet.
«The Three Musketeers» anses kanskje som en noe under middels adventure-film, uten at det påvirker min sans for den. Det at O' Donnells D'Artagnan er en blæret bleie, gjøres opp for med De Tre Musketerer. Sutherlands «straight guy» rolle er ikke så VELDIG kjedelig, Sheen er sjarmerende morsom , men Platt topper kaka med flere sølvbiter av noen ablegøyer. Curry er seg selv lik, altså djevelsk glimrende. Wincott er på sin side en fyr jeg aldri ville møtt i et mørkt smug. Actionscenene er helt grei moro, med et par høydepunkt. Herremennene Bryan Adams, Rod Stewart og Sting fremførte sangen «All For Love» i anledning filmen. Vet ikke om dette noen gang ble en hit.
Selv om denne «Tre Musketerer»-utgaven kanskje ikke holder mål etter dagens standard, kan de kanskje anbefales for unge sjeler som liker Sprite, eller andre leskedrikker.
The Pagemaster (1994)
Regissørerer : Joe Johnston (live-action), Maurice Hunt (animasjon)
Skuespillere/stemmer: Macaulay Culkin, Christopher Lloyd, Patrick Stewart, Whoopi Goldberg, Frank Welker, Leonard Nimoy, Ed Begley jr., Mel Harris , George Hearn
Ti år gamle Richard Taylor (Culkin) er skeptisk til det meste, noe hans far (Begley jr) fortviler seg svært over. Etter å motvillig ha blitt sendt på et handleoppdrag, søker Richard ly i et bibliotek. Her blir han bokstavelig talt dratt inn i litteraturens verden , hvor mange klassiske farer lurer.
«The Pagemaster», eller «Bøkenes herre», ble til i forsøk på å få barn til å lese mer. Den fikk mye motvind , ved å bli kalt både trist og kjedelig. Vel, selv om dette ikke er en kruttsterk film, så syns jeg da at dette ble litt for syrlig respons. Faktisk så var den meget kreativ. Jeg så «The Pagemaster» flere ganger som lite knøtt, og den brakte frem mange minner ved et nylig gjensyn.
Jeg er kanskje litt inhabil, siden man selv hadde en meget pessimistisk sjel i barndommen. Ellers var biblioteket et aldri så lite fristed på denne tiden, og filmen kom med sterke referanser til flere av mine favoritthistorier. Dette er kanskje ikke den samme Culkin som man finner i «Home Alone», men jeg synes han klarer seg fint. Christopher Lloyd er genuint morsom som svært eksentrisk bibliotekar (jeg vet ikke om det finnes noen annen type bibliotekansatte), mens stemmeskuespillerne er av god klasse. Selv om animasjonen ikke er helt plettfri, så fungerer den ofte meget godt.
Jeg er usikker på om jeg kan anbefale «The Pagemaster» for dagens barn, siden levetiden i bunn og grunn har gått ut. Men jeg nekter å tro at den ikke gledet og fascinerte noen av mine jevnaldrende. Ergo er den fin for en mimreaften. Jeg hadde også tenkt å inkludere en mindre koselig Culkin-film , «The Good Son», på lista, men det får vente til en annen gang.
I Know What You Did Last Summer (1997)
Regissør: Jim Gillespie
Skuespillere: Jennifer Love Hewitt, Freddie Prinze jr., Ryan Phillippe, Sarah Michelle Gellar, Johnny Galecki, Anne Heche, Muse Watson
Etter å ha kjørt på en fotgjenger, bestemmer de sjokkerte ungdommene seg for å kvitte seg med liket. Året etter får den tidligere vennegjengen tilsendt lapper hvor det stå at noen vet hva de har gjort. Så dukker en ubehagelig fisker og kroken hans opp.
«I Know What You Did Last Summer» har noen bånd til «Scream», en annen slasher mange mener den blekner i forhold til. Begge to er skrevet av samme mann, Kevin Williamson. Filmen er basert på en spenningsroman for ungdom, som den skal ha lite til felles med.
«Fryktens Sommer» var en ganske stor hit i min barndom, og faktisk en av de første skrekkfilmene jeg husker å ha sett. Den hadde en del lovende skuespillerspirer, og en (i alle fall da) ganske spennende handling. Jeg var i og for seg noe forventningsfull til å se den igjen, og måtte innse flere ting:
1) Filmen var egentlig aldri spesielt god, det har jeg nok sjangerkunnskap til å si. Ganske uoppfinnsom, rett og slett. Den stoler på «jumpscares» og litt tafatt mystikk, uten mye dybde.
2) Den klarte fremdeles å få frem «kosefølelsen» (av mangel på bedre ord). Det hadde nok ikke funket på samme måte om jeg hadde sett den for første gang nå, i en alder av over tredve.
3) Undertegnede har blitt til et rent nervevrak i årenes løp, for de «billige» og overtydelige skremmemetodene førte til mange vridninger i stolen.
«I Know What You Did Last Summer» skremmer nok (med visse unntak) ingen lenger. Men den kan fremdeles få unge og barn av 90-tallet til å få det litt trivelig.
Almost Heroes (1998)
Regissør: Christopher Guest
Skuespillere: Matthew Perry, Chris Farley, Bokeem Woodbine, Eugene Levy, Lisa Barbuscia, Steve M. Porter, David Packer, Hamilton Camp, Christian Clemenson
Snobbete Leslie Edwards (Perry) har lyst til å utkonkurrere oppdaglsesmesterene Lewis & Clarke. Ergo får han tak i den brautende Bartholomew Hunt (Farley), som skal være reiseerfaren. De samler er gjeng med relativt udrevne mennesker, og setter ut på ferden som raskt utvikler seg til en fornøyelig suppe.
Almost Heroes er nok mer idiotisk enn plottet skal ha det til. Men helt ærlig, så er nok dette en av mine favorittkomedier. Jeg mener nå i alle fall at mange av humorkulene treffer i hjertet. Ikke minst er en av mine forbilder, Chris Farley, nesten på sitt beste her, i det som skulle bli hans siste film. Matthew Perry kjører på med tørrvittigheter i beste Chandler Bing-stil, og fikk tilfredsstillende mye spillerom. Støtterollene har også flere ting å by på, da spesielt Eugene Levy og Hamilton Camp, i to ganske ubeskrivelige roller.
Som en annen av filmens tilhengerer poengterte i en Youtube-video, er nok dette kremen på kaka for dem som har et sentimentalt forhold til Farley, eller Perry for den saks skyld. Almost Hero er en genialt tåpelig historisk buddy/ roadtrip-komedie av 90-tallsskolen, og faller nok som falmet løv for en del der ute (vet ikke hvor jeg har det uttrykket fra). Men guttungen i meg vil nok alltid se på dette som en soleklar humorjuvel.
Teenage Mutant Ninja Turtles III (1993)
Regissør: Stuart Gillard
Skuespillere/ stemmer: Corey Feldman,Brian Tochi, Tim Kelleher, Robbie Rist, James Murray, Paige Turco, Elias Koteas, Stuart Wilson, Sab Shimono, Henry Hayashi, Vivian Wu, John Aylward
Når journalisten April O'Neil (Turco) plutselig blir transportert 400 år tilbake i tiden, må Teenage Mutant Ninja Turtles (Feldman, Tochi, Kelleher , Rist) reide til oltidens Japan for å redde henne. Resten må du bare oppleve.
Det er ikke alltid jeg begynner med førstedelen av en filmserie. Med Lethal Weapon var det nr 4, Die Hard var det den andre og med TMNT ble det den forhate tredjedelen. Som mange, hadde jeg et godt forhold til de kampdyktige og pizzaelskende tenåringsskilpaddene som oppholdt seg i kloakken. Live-actionfilmene fikk blandet kritikk. Her i gården satt de meget bra. Til stor lykke kom jeg over en av dem ved et nylig besøk på Platekompaniet. Jeg trodde faktisk det var den første film jeg hadde kjøpt, inntil den ble plukket ut av posen og avslørt som treeren. På noen måter var det faktisk enda bedre.
Jeg kan ikke forsvare filmen så veldig. Mening må du lete mye etter, og humoren passer kun for enkelte. Skuespillerne har svært lite å bryne seg på. Når det kommer til heltenes kostymer, så husker jeg med glede at jeg og en kompis lo over hvor stygge Turtlesene var, en gang i fordums tid. Jeg forstår ikke alt hatet rettet mot denne filmen, for den er jo latterlig dårlig på den beste måte. Kanskje det bare er meg, men jeg setter den over toeren Secret of The Ooze, samt muligens også den første fra 1990. Om ikke annet, bare for den rene skjære idiotien.
Teenage Mutant Ninja Turtles III var med rette en stor flopp, som man elsker med mye av sitt hjerte. Den bør sees, men først og fremst av spesielt interesserte.
