Anbefales på Filmoteket

Submarine (2010)
Regi: Richard Ayoade

Submarine er Richard Ayoade (kjent fra The IT Crowd, og ellers for å ha norske aner) sin regidebut fra 2010. Den kom da som et artig og fint tilskudd innen oppvekst/usikker ungdom-sjangeren. Her får man kjærlighet mellom ulike parter, samt eksempler på kommunikasjonsproblemer som både tenåringer og voksne kan ha. Den viser også hvor vanskelig det kan være med å gi eller søke støtte i personlige tilfeller. Kan man noen gang komme seg ut av den innesluttede “boblen”? Om ikke dette skulle være fristende nok, er det jammen meg litt julestemning her og.

Joar Kvanvik

The Rider (2017)
Regi: Chloé Zhao

The Rider er en film som blir sittende lenge i kroppen. Den er basert på en sann historie, og vi møter Brady i Sør-Dakota, i det fattige indianerreservatet Pine Ride – et annerledes USA, som vi vanligvis ikke får se. Innblikket i Bradys´ liv som rodeorytter er sterkt: rodeoyrket er en livsstil, en identitet og en måte å overleve på. Det er også et farlig yrke, og Brady får en hjerneskade i en rodeoulykke. Dette rokker ved identiteten hans, og han må finne tilbake til seg selv. The Rider viser også hvor vakkert samspillet mellom menneske og dyr kan være, idet vi ser Brady i møte med en villhest han har fått i oppgave å temme. Det skal bli spennende å følge regissør Chloé Zhao videre og hennes nye film Nomadland.

Anne Helen Robberstad

Feel Good Man (2020)

Jeg ble først kjent med «Pepe the Frog» gjennom episode nr. 77 av podkasten Reply All (som jeg for øvrig anbefaler til alle som liker Internett og spennende historier). I dokumentaren Feel Good Man får vi hele historien om hvordan Pepe nærmest ble kidnappet av Trump-tilhengere og Internett-krigere, mens kunstneren Matt Furie kjemper for å vinne ham tilbake. På kjøpet får vi også innblikk i den anonyme nettforum-kulturen, og hvordan denne har påvirket amerikansk politikk de siste årene.

Maria Sannes Undheim

The Big Sick (2017)
Regi: Michael Showalter

Hvordan velge mellom familien og kjærligheten? Dette er spørsmålet stand-up komiker og Über-sjåfør Kumail blir konfrontert med når han forelsker seg i Emily. I familien hans er det nemlig arrangerte ekteskap som gjelder. Søskenbarnet hans mistet, til og med, kontakt med familien fordi han giftet seg med en hvit kvinne. Kan Kumail likevel velge Emily? The Big Sick er en morsom og hjertevarm film om familie, humor, sykdom og den store kjærligheten. Anbefales på det aller sterkeste!

Sofie Birgitte Andersen

Sangen fra havet (2014)
Regi: Tomm Moore

Filmene til det irske selskapet Cartoon Saloon med regissør Tomm Moore i spissen står bak håndtegnet kvalitetsanimasjon i 2D. Som i Moore sin siste film Wolfwalkers er dette eventyret inspirert av irsk mytologi. Her er det overnaturlige selkier som står i sentrum. Halvt menneske, halvt sel må den lille Saoirse finne havets sang. En slående vakker film hvor hvert bilde nærmest er et kunstverk. Moore sin andre langfilm har langt skarpere kanter enn de fleste sterile digitale kioskveltere unger er vant med på kino. Et dypt rørende eventyr for barn og voksne, som til tross for en emosjonell pondus aldri blir sukkersøtt.

Magnus Cappelen

One Day (2011)
Regi: Lone Scherfig

Du vil le! Du vil gråte! Og mest av alt bli sjarmert av Anne Hathaway og Jim Sturgess. Plottet i One day er akkurat så søkt som det skal være i en god romantisk komedie: Emma og Dexter blir venner dagen før de slutter på skolen, på terskelen til voksenlivet. De bestemmer seg for å møtes igjen hvert år på den samme datoen, 15. juli. Filmen følger dem på denne datoen, år for år. En slags oppdatert When Harry met Sally, bare mer rørende. Regissert av Lone Scherfig, basert på David Nicholls’ roman. Ha lommetørkler tilgjengelig.

Åsmund Ådnøy

Florence (2016)
Regi: Stephen Frears

Historien til Florence Foster Jenkins er for god til å være sann, rent bortsett fra at den faktisk ER sann. Florence (Meryl Streep) er en bemidlet og sangglad sosietetskvinne som ofte inviterer sine venner til små konserter i sin store leilighet. Hun forsøker å bli en operasanger med hjelp av ektemannen St. Clair Bayfield (Hugh Grant) og pianisten Cosmé McMoon (Simon Helberg), selv om sangstemmen ikke er mye å skryte av. Hennes omgivelser gjør alt for å skjerme henne fra å finne ut at hun er en tonedøv sanger. I sin sterke tro på at hun har en fantastisk stemme, bestemmer hun seg for å virkeliggjøre drømmen om å opptre i Carnegie Hall. En konsert som The New York Times senere beskrev som: «one of the weirdest mass jokes New York has ever seen».

Dorthe H. Stramrud

Van Gogh: At Eternity’s Gate (2018)
Regi: Julian Schnabel 

Filmen starter idet van Gogh reiser fra Paris til Provence. Han har til nå feilet, tidvis katastrofalt, på alle livets områder. Det eneste han har igjen er en nærmest religiøs overbevisning om at han må male; at dette er det eneste han virkelig kan, selv om det etablerte kunstmiljøet på det tidspunktet var av en helt annen oppfatning. Van Gogh blir spilt av Willem Dafoe, som vel må gjøre en av sine beste roller. Sammen med regissøren, Julian Schnabel (som selv er en internasjonalt anerkjent kunstmaler), forsøker de å nærme seg og til og med komme på innsiden av den kunstneriske følsomheten og psykiske tilstanden til han som malte mesterverk som Solsikker og Stjernenatt, samtidig som han led av hyppige sammenbrudd og anfall som vekket uro blant lokalbefolkningen i Arles. Man får inntrykk av at van Gogh, ved å være så ensom, fremmedgjort og deprimert som han var, befant seg i en psykisk boble hvor han så og fornemmet verden på en ny og unik måte som datiden ikke var klar for. Det er altså dette Dafoe og Schnabel forsøker å fremstille, og i filmens beste øyeblikk går skuespillet, musikken og det kinematografiske opp i en høyere enhet som fungerer veldig godt. 

Christian N. Tønnessen