Alt blir bedre med drager: Fantastisk fantasy
En av de viktigste grunnene til at jeg begynte å lese fantasy var at jeg lette etter noe som var like bra som JRR Tolkiens Ringenes Herre (Game of Thrones må vel kunne å sies å være den voksne versjonen). Nå leser jeg det fordi det faktisk er en av de litterære sjangerne som er verdt å lese.
Nesten like bra som Tolkien
Den første serien jeg kom over, som var nesten like bra som Tolkien, var Raymond E. Feists The Rift War Saga. Den består av Magician, Silverthorn og Darkness at Sethanon.
Det som skiller denne ut er at elementer som den marxisitiske historieforståelsen, kvantefysikkens ormehull, drager (alt blir bedre med drager), alver (både gode og onde), krig mellom verdener og trolldom er smidd sammen til en knakende godt fortalt historie. Bonusen blir at hvis en liker disse tre bøkene finnes det syvogtyve til, som til sammen utgjør The Rift War Cycle.
Forsvunnede kontinenter
Opp gjennom tidene har det vært skrevet mye om forsvunnede kontinenter. Atlantis, Lemuria, Mu og De eldre øyene, hjemlandet til ridderen Tristan, som lå utenfor dagens Bretagne.
Handlingen utspiller seg i det femte århundret inn i vår tid på disse mytiske øyene. Serien heter Lyonesse og består av Suldrun`s Garden, The Green Pearl og Madouc. I en av kritikkene av den første boken kom jeg over dette sitatet: "If Lord Dunsany had written "Game of Thrones", the result might have been something like this often overlooked fantasy gem by F&SF legend Jack Vance".
En storslått historie, i tradisjonen high fantasy, med alver/fairies, riddere, troll, underskjønne jomfruer og forbausende mange karakterer som ikke kan beskrives som gode, men ingen drager.
Tad Williams - Sorrow, Memory and Thorn
Bøkene The Dragonbone Chair, The Stone of Farewell og To the Green Angel Tower utgjør til sammen trilogien Sorrow, Memory and Thorn. Skrevet av amerikaneren Tad Williams og er enda en av disse seriene jeg oppdaget på 80-tallet som nesten kunne måle seg med hva den nevnte professoren i engelsk språk skrev.
Vi befinner oss i noe som kan sammenlignes med middelalderens England. Hovedpersonen er den foreldreløse kjøkkengutten Simon, kalt Mooncalf, og landet styres av den legendariske kongen John Presbyter. Denne er nå blitt så gammel og skrøpelig at gribbene i kretsen rundt ham har gjort sitt for å overta. Simon må flykte og dermed starter reisen som skal gjøre ham til så mye mer. Sorrow, Memory and Thorn er for øvrig navn på legendariske sverd som må la seg finne for at det hele kan ha en lykkelig slutt. En historie som gjorde inntrykk, selv om slutten lar vente på seg litt for lenge.
Lloyd Alexander - The Chronicles of Prydain
Til slutt vil jeg nevne noe som er veldig, veldig forskjellig fra Game of Thrones. Først og fremst fordi disse bøkene til tider er morsomme, men også siden Lloyd Alexander skrev de fem bøkene i The Chronicles of Prydain for barn.
De tre første bøkene er utrolig sjarmerende og til tider uhyre spennende. Der hvor Alexander låner uhemmet fra walisisk mytologi og gjør den levende. Bok fire og fem er mer Coming of Age for den tidligere svineherden og hovedpersonen Taran. I 1985 kom Disneys adapsjon som er så fornøyelig at undertegnede har sett den minst fem ganger de siste to årene. Bøkene i serien er: The Book of Three, The Black Cauldron, Taran Wanderer, The High King og utenom kommer novellesamlingen The Foundling and other tales of Prydain.
