Alberte-trilogien av Cora Sandel

Bøkene om Alberte blir gjerne trukket fram som "kvinnelitteratur", altså litteratur av kvinner, om kvinner, for kvinner. I Alberte og Jacob (1926), Alberte og friheten (1931) og Bare Alberte (1939), er det ganske riktig et kvinneliv og en kvinneskjebne som følges. Leseren får også bli med på Alberte sin vei mot det som vi med et noe forslitt begrep kan kalle selvrealisering. Dette er vel og bra, men det er altså noe annet som gjør trilogien leseverdig.

Outsideren

Sandels romaner om Alberte kan knyttes til modernismen i norsk og europeisk litteratur. For det første er Alberte en outsider, altså en karakter som lever utenfor fellesskapet, og som betrakter menneskenes konforme oppførsel og handlinger med en underliggende fremmedfølelse. I Albertes tilfelle kommer dette til uttrykk i form av stillferdig protest, motstand og trass.

Det er også noe banebrytende med måten Cora Sandel skildrer Albertes tilværelse, tanker og følelser på. Sandel tar utgangspunkt i ulike faser i Albertes liv, og ved hjelp av tre punktnedslag forteller hun historien om henne. Hele verket er dessuten skrevet i presens, et grep som skaper en umiddelbarhet, og en nesten påtrengende nærhet mellom teksten og leseren. De stadige gjentakelsene, for eksempel «I år, som i fjor (…)» (fra Alberte og Jacob), er også et virkemiddel som skaper rytme, og som er med på å mane fram den såre stemningen.

Fysisk og følelsesmessig kulde

I Alberte og Jacob møter vi Alberte og den dysfunksjonelle familien hennes: Lillebroren Jacob som slutter på skolen og stikker til sjøs, den manipulerende moren, og den alkoholiserte faren. De befinner seg i en liten by langt nord i Norge, og det er miljøet; mørket, kulden og innestengtheten, som preger karakterene og boken. Alberte får ikke gå på skolen. Hun holdes hjemme, tørker støv og fryser.

I huset er det mangel på penger, varme og kjærlighet. Foreldrene er uvenner, og misfornøyde med det livet de lever, og med barna. Alberte er for eksempel ikke pen nok, og hun nekter å spasere med passende unge menn. I stedet vil hun gå turer alene, og hun liker å skrive dikt. Situasjonen er i det hele tatt uutholdelig for Alberte, og den forblir uforløst til slutt. Alberte finner likevel fram til en kjerne i seg selv, og hun overlever så vidt prøvelsene, fylt av en trassig livsvilje.

Byen

I Alberte og friheten bor Alberte i Paris. Her er hun løst fra båndene til familien, og hun fører en fra hånd til munn-tilværelse på godt og vondt. Alberte omgås kunstnere på Montparnasse på begynnelsen av 1900-tallet, men det er ikke den pulserende byen eller kunstnermiljøet som er det sentrale i boken. Alberte lever i utkanten av samfunnet, og det er i stedet en enorm ensomhet som preger romanen.

Det ørkesløse er også viktig; Alberte gjør ingenting. Hun vil gjerne skrive, men hun gjør det sjelden, og spørsmålet er hva som hemmer henne, nå som hun har brutt med de sosiale båndene og burde være fri. Den vanskelige balansen mellom jeget og de andre problematiseres – man vil gjerne være fri, men man vil ikke være helt alene heller.

Alberte mister kontakten med bestevenninnen, og får en kjæreste som hun egentlig ikke liker. Forholdet er likevel nødvendig der og da: "Men når Sivert tar henne inntil seg, og hete strømmer flyter gjennom henne fra hendene hans, da er de to ensomme, to forfrosne, som kryper sammen ved livsilden og varmer seg, så godt de kan".

Endelig fri

I den siste boken i trilogien, Bare Alberte, er Alberte fremdeles sammen med Sivert, og de har en seks år gammel sønn. Forholdet er imidlertid svært dårlig, og det er tydelig at de er på vei bort fra hverandre.

Det at de har et barn er likevel noe som binder dem sammen, og Alberte ser ikke noen åpenbar utvei. Alberte får imidlertid kontakt med forfatteren Pierre som oppfordrer henne til å skrive. I løpet av romanen greier hun å finne fram til en egen stemme, og når leseren forlater henne er hun i ferd med å gå fra Sivert og bli forfatter. 

Sandel setter i trilogien om Alberte ord på noe grunnleggende, gjenkjennelig og sårt knyttet til eksistensen vår, til det å være menneske - noe som vi trenger å få bekreftet at også andre kan føle. Slik oppfyller Cora Sandel kanskje den aller viktigste av skjønnlitteraturens oppgaver; å vise oss at vi ikke er alene.