Årets beste filmer 2017 - del 1

Klikk på filmtitlene for å bestille dem til hjemlån:

American Honey (2016)

Britiske Andrea Arnold som sto bak blant annet «Fish Tank» skifter beite og skildrer amerikansk white trash på ypperlig vis. Usentimental og fascinerende. Shia Labeouf er god, men hovedrolleinnehaver Sasha Lane opptrer som hun har stått foran kamera hele livet i debutfilmen sin.

Arrival (2016)
Ikke den alien invasion-filmen noen trodde det var, men smart sci-fi med vektskålen på kommunikasjon og lingvistikk. Amy Adams er kanon som språkprofessorheltinne.

Autopsy of Jane Doe (2016)
André Øvredal som sto bak suksessen «Trolljegeren» går internasjonalt i en klaustrofobisk grøsser med blant annet veteranen Brian Cox. Rimelig guffen og mer enn godkjent.

Bone Tomahawk (2015)
Imponerende regidebut av S. Craig Zahler. En bekmørk miks av western og grøsser med Kurt Russell i den politisk ukorrekte historien om fire menn på redningsoppdrag fra en kannibalsk indianerstamme.

Certain Women (2016)
Kelly Reichardt fortsetter å perfeksjonere den dvelende sakte stilen i sin hittil beste film. Gode prestasjoner av samtlige skuespillerne: Kristen Stewart, Michelle Williams, Laura Dern og Lily Gladstone.

Dance of Reality (2013)
Alejandro Jodorowski sin første film på over 20 år. Her med første del av et biografisk tidvis surrealistisk filmprosjekt om sin oppvekst i et diktatorisk Chile.

Endless Poetry (2016)
Oppfølger til «Dance of Reality» hvor den unge søkende kunstnerspiren Jodorowski slår ut i blomst. Imponerende og uendelig vakkert av en fortsatt leken 88 år gammel filmskaper.

Havet brenner (2016)
Tankevekkende og stadig aktuell dokumentar om livet på Lampedusa. Vinneren av Gullbjørnen i Berlin 2016 er en utforskning av det dikotomiske forholdet til stedets rolige øyliv og som et stoppested for flyktningstrømmen til Europa.

Hell Or High Water (2016)
Like bra som en sosialpolitisk kommentar om fattige kår i Texas som en drivende heist-thriller. Bankranerbrødrene spilles gnistrende av Chris Pine og Ben Foster, bare overskygget av veteran Jeff Bridges som nesten-pensjonert politi.

I, Daniel Blake (2016)
Fortsatt politisk klassebevisste Ken Loach. I historien om den sykemeldte snekkeren Daniel Blake i samspill med den unge alenemoren Hayley evner Loach å tydeliggjøre det fremmedgjorte menneskets kamp mot byråkratisk meningsløshet.

Jackie (2016)
Alltid skeptisk til biografiske filmer, spesielt om såpass berømte ikoniske personligheter som Jackie Kennedy, men Natalie Portman gjør motforestillingene til skamme. Utsøkt fotografi, svimlende stemningsfullt soundtrack av Mica Levi.

Julieta (2016)
Orker man egentlig mer Almodovar i 2017? Hvis svaret er nei, så bør man gi «Julieta» en sjanse for den spanske mesteren er tilbake i godt slag. Ikke bare en glitrende fortalt sår historie, men også en fargerik estetisk nytelse.

Krisha (2015)
Familiegjenforeningsfilmer: etter Thomas Vinterbergs snart 20 år gamle «Festen» går man alltid inn i dem med smertefulle forventninger. Det går alltid til helvete. Filmskaper Trey Edward Schults, som er kinoaktuell med grøsseren «It Comes at Night», evner å gi publikum en subjektiv innlevelse i Krisha, familiens sorte får sin tilstand.

Lobster, The (2015)
Fullstendig absurd fremtidssatire over et samfunn som forbyr mennesker å leve utenfor et parforhold, single personer sendes til et hotel hvor de i løpet av 45 dager må finne en partner. Mislykkes man, blir man transformert til et valgfritt dyr. Den tidligere kjekkasen Colin Farrell spiller den mest stusslige karakteren foreløpig i sin karriere. Han liker hummer. Løye.

Manchester By the Sea (2016)
Ikke løye. Kenneth Lonergan er muligens ikke verdens mest produktive filmskaper, men har i det minste to svært vellykkede dramaer på nakken; henholdsvis «You Can Count On Me» (2000) og «Margaret» (2011). Sorgtyngden i denne er opprivende, men dramatikken er underspilt og bare sjelden eksplosiv. Casey Affleck er bra, han.

Nocturnal Animals (2016)
Tom Ford følger opp «A Single Man» med en nydelig metafortelling, og holder tunga rett i munnen i mens han sjonglerer mellom fortid, nåtid i «virkeligheten» og fiksjon. Amy Adams og Jake Gyllenhaal er bra, og ikke minst Michael Shannon i en strålende birolle. Tapt kjærlighet og thriller i samme pakke.

Notes on Blindness (2016)
Visjonær film om teolog og forfatter John Hull. Da teologiprofessor John Hull gradvis mistet synet i begynnelsen av 1980-tallet startet han med en slags lyddagbok, som er fundamentet i filmen. Sanselig og original prisbelønt dokumentar.

O.J. Made in America (2016)
Ezra Edelman sin uhyre ambisøse, nesten 8 timer lange dokumentar varer ikke ett minutt for lenge. Oscar for beste dokumentar om den amerikanske eks-gullgutten O.J. Simpson.

Paterson (2016)
Hipsterkongen Jim Jarmusch med poetisk hverdagslig repetetiv kunst. Adam Driver som bussjåføren Paterson i den lille byen Paterson. En film du enten faller inn i eller fullstendig ut av. Prøv å falle inn i den.

Shallows, The (2016)
Historien: Blake Lively skal ut å surfe. Det kommer en hai. Hun kommer seg ikke inn på land igjen og er fanget på et skjær. Det skal godt gjøres å lage en bra film ut av det. Den tidligere «Gossip Girl»-stjerna Blake Lively bærer dette, hun er superb, steintøff. En opplevelsesfilm og hai er fortsatt like skummelt som i 1975.

Anbefalte relanseringer:

Blow Out (1980)
Brian De Palmas klassiker blir ofte nevnt som en pastisj av Antonionis «Blow Up» og Coppolas «The Conversation». De Palma har aldri lagt skjul på at han stjeler, på sitt beste er han en mesterlig ravn. Og «Blow Out» med John Travolta i rollen som lydmannen som tilfeldigvis havner opp i en mordsak er en av hans beste øyeblikk og fortsatt en drivende god thriller.

Fedora (1978)
Dette var mesterregissør Billy Wilder sin nest-siste film. Den bærer et ganske tydelig slektskap med en av hans mest berømte filmer fra hans og Hollywoods storhetstid: «Sunset Boulevard» (1950), noe som jo er en god ting. Bisart mysterium om en avdanket filmskaper på jakt etter sin tidligere muse; den pensjonerte divaen Fedora, for å fullføre sitt endelige filmprosjekt.

Matinée (1993).
Filmskaper Joe Dante serverte publikumsfavoritter gjennom 1980-tallet med «Gremlins», «Min mikropartner» og «Explorers». Denne støvet derimot vekk på VHS-hylla i 1993. Som i flere av sine tidligere filmer har Dante et godt grep med regi av ungdommer. En type familiefilm som rett og slett ikke lages lenger.

Thief (1981)
Michael Manns debutfilm før han senere bega seg ut i blant annet «Miami Vice», «Manhunter» og en av tidenes heistfilmer, «Heat». Denne befinner seg i sistnevntes kategori, en rimelig hardkokt, stilisert neo-noir thriller med James Caan i hovedrollen. Og i 1981: "state of the art" soundtrack av Tangerine Dream. Min nye gamle favorittfilm!