Årets beste filmer 2017

20th Century Women (2016)
Treffende periodedrama sånn ca. slutten av 1970-tallet. Ung gutt vokser opp i hjem med fravær av far, men sterk tilstedeværelse av kvinner spilt av Anne Bening, Greta Gerwig og Elle Fanning. Må jo gå bra, men det er brytningstid. Det er farlig å like både Black Flag og Talking Heads. Tøft soundtrack, tøffe tider.

American Honey (2016)
Britiske Andrea Arnold som sto bak blant annet «Fish Tank» skifter beite og skildrer amerikansk white trash på ypperlig vis. Gode karakterer og sterke rolleprestasjoner fra uerfarne amatører til Shia Labeouf.

Aquarius (2016)
Brasiliansk drama med Sonia Braga i hovedrollen som den 65 år gamle enken Clara, en musikkritiker som nekter å flytte ut av et historisk leilighetskompleks. Clara gir ikke etter for de kapitalsterke oppkjøperne, til alles fortvilelse, inkludert hennes barns. Braga stråler i rollen som den sta aldrende kvinnen.

Arrival (2016)
Ikke den alien invasion-filmen noen trodde det var, men smart sci-fi med vektskålen på kommunikasjon og lingvistikk. Amy Adams er kanon som språkprofessorheltinne. Regissør Denis Villeneuve har blitt en kvalitetsgarantist.

Autopsy of Jane Doe (2016)
André Øvredal, som sto bak suksessen «Trolljegeren», går internasjonalt i en klaustrofobisk grøsser med blant annet veteranen Brian Cox. Rimelig guffen og mer enn godkjent.

Baby Driver (2017)
Super gjennomkoreografert actionballett hvor musikken er en så integrert del av filmen at den nesten kvalifiserer som musikal. Veldig opphausset av filmkritikere, men når alt kommer til alt dreier det seg om biler og skyting. Og å se cool ut mens man gjør akkurat det. For deg som liker 90-tallsutgaven av Tarantino minus ultravolden.

Bone Tomahawk (2015)
Imponerende regidebut av S. Craig Zahler. En bekmørk miks av western og grøsser. Kurt Russell holder koken og eldes med stil.

Certain Women (2016)
Kelly Reichardt fortsetter å perfeksjonere den dvelende sakte stilen i sin hittil beste film. Gode prestasjoner av samtlige skuespillere: Kristen Stewart, Michelle Williams, Laura Dern og Lily Gladstone.

Dance of Reality (2013)
Alejandro Jodorowski sin første film på over 20 år. Her med første del av et biografisk tidvis surrealistisk filmprosjekt om sin oppvekst i et diktatorisk Chile.

Den andre siden av håpet (2017)
Comeback av Kaurismäki! En finsk herre treffer en syrisk flyktning. Sistnevnte er vel det eneste som gir den en slags tidsånd. Umiskjennelig Kaurismäki: lavmælt, tragikomisk og veldig menneskelig.

Den lykkeligste dagen i Olli Mäkis liv (2017)
Basert på en sann historie om den finske bokseren Olli Mäki som på 60-tallet fikk sjansen tittelkampen i fjærvekt. Det er imidlertid bare ett problem: midt i oppladningen blir Olli forelsket. Vant Un Certain Regard under årets Cannesfestival. Treffsikkert fotografert i svart-hvitt.

Dunkirk (2017)
Christopher Nolan følger opp «Interstellar» (2014) med en krigsfilm basert på en sann historie. Ikke alle er like begeistret for den kalde flinkisen Nolan, men han har laget en emosjonelt slagkraftig antikrigsfilm, og det nesten fri for sukker. Bare det er bra gjort.

Elle (2016)
Filmen som ga satiriker Paul Verhoeven en relativt bred kunstnerisk anerkjennelse, og det i en alder av 79. Her kommer han med en salig mikstur av hevnthriller og sort komedie med Isabelle Huppert i nok en modig rolle.

Endless Poetry (2016)
Oppfølger til «Dance of Reality» hvor den unge søkende kunstnerspiren Jodorowski slår ut i blomst. Imponerende og uendelig vakkert av en fortsatt leken 88 år gammel filmskaper.

Get Out (2017)
Regidebut til Jordan Peele, komiker med bakgrunn fra MADtv-gjengen. Denne heller mer mot grøsser, men er spekket med absurd mørk humor. Minner litt om Shyamalans film «The Visit», bare med noe på hjertet. Grøsser eller komedie, filmen er like fullt et kraftig innlegg om rasisme i dagens USA.

Good time (2017)
Forholdvis lite «good time» her, men en hypnotisk suggererende heist-går-til-helvetefilm med Twilightsmukkas Robert Pattinson i hovedrollen. Lover forresten at jeg aldri skal referere til ham som fyren i Twilight igjen.

Havet brenner (2016)
Tankevekkende og stadig aktuell dokumentar om livet på Lampedusa. Vinneren av Gullbjørnen i Berlin 2016 er en utforskning av det dikotomiske forholdet mellom stedets rolige øyliv og som et stoppested for flyktningstrømmen til Europa.

Hell Or High Water (2016)
Like bra som en sosialpolitisk kommentar om fattige kår i Texas som en drivende heist-thriller. Bankranerbrødrene spilles gnistrende av Chris Pine og Ben Foster, bare overskygget av veteran Jeff Bridges som nesten-pensjonert politi.

I, Daniel Blake (2016)
Fortsatt politisk klassebevisste Ken Loach. I historien om den sykemeldte snekkeren Daniel Blake i samspill med den unge alenemoren Hayley evner Loach å tydeliggjøre det fremmedgjorte menneskets kamp mot byråkratisk meningsløshet.

It Comes At Night (2017)
Trey Edward Schults sin thriller/grøsser om familien som forskanser seg for omverdenen i beskyttelse mot en ytre trussel. Paranoid som bare det. Grøssere er muligens den best egnede formen for å kommentere USA for tiden. Akkurat som «Get Out» gjør minus humor.

Jackie (2016)
Alltid skeptisk til biografiske filmer, spesielt om såpass berømte ikoniske personligheter som Jackie Kennedy, men Natalie Portman gjør motforestillingene til skamme. Utsøkt fotografi, svimlende stemningsfullt soundtrack av Mica Levi.

Julieta (2016)
Orker man egentlig mer Almodovar i 2017? Hvis svaret er nei, så bør man gi «Julieta» en sjanse for den spanske mesteren er tilbake i godt slag. Ikke bare en glitrende fortalt sår historie, men også en fargerik nytelse.

Kammerpiken (2016)
Denne skeive, intrikate godbiten er sør-koreanske Park Chan-Wooks streiteste film. Smart historiefortelling og estetisk blendende periodedrama med en edge.

Kong Skull Island (2017)
Var jeg bare så sulteforet på actioneventyr med forhistoriske monstre eller var ikke denne kongeunderholdning? Henger selvsagt ikke på grep vitenskapelig sett, handlingen foregår på en uoppdaget øy i Stillehavet hvor evolusjonen har kjørt sitt eget løp.

Krisha (2015)
Familiegjenforeningsfilmer: etter Thomas Vinterbergs snart 20 år gamle «Festen» går man alltid inn i dem med smertefulle forventninger. Det går alltid til helvete. Filmskaper Trey Edward Shults, som er aktuell med grøsseren «It Comes at Night», evner å gi publikum en subjektiv innlevelse i Krisha, familiens sorte får sin tilstand.

Lady Macbeth
Basert på kortromanen Lady Macbeth av Mtsensk. Handlingen her er for øvrig lagt til landlige England på 1800-tallet. Den kvinnelige Macbeth er ungjenta Katherine, som er tvunget inn i ekteskap med en langt eldre, ufyselig herre. Katherine har imidlertid vanskelig for å svelge kameler og utvikler seg fra en smått obsternasig ung dame til å virkelig ta for seg. Et skikkelig feministikon briljant spilt av Florence Pugh.

La La Land (2016)
Føltes nesten som en plikt å se, men så var det en flott film. Soundtracket mante og manipulerte fram tårer og frysninger. Og så tilhører jeg den halvparten mennesker som mener Ryan Gosling eier lerretet.

Little Men (2016)
To unge bestevenner blir ofre for foreldres voksenproblematikk. Urettferdig, som unger ville sagt. Amerikansk indiedrama som på ypperlig vis får fram generasjonsforskjeller i familien. Og fine 85 minutter som gir oss voksne en sjanse til å se oss selv litt utenifra.

Lobster, The (2015)
Fullstendig absurd fremtidssatire over et samfunn som forbyr mennesker å leve utenfor et parforhold, single personer sendes til et hotel hvor de i løpet av 45 dager må finne en partner. Mislykkes man, blir man transformert til et valgfritt dyr. Den tidligere kjekkasen Colin Farrell spiller den mest stusslige karakteren foreløpig i sin karriere. Han liker hummer. Løye.

Manchester By the Sea (2016)
Ikke løye. Kenneth Lonergan er muligens ikke verdens mest produktive filmskaper, men har i det minste to svært vellykkede dramaer på nakken; henholdsvis «You Can Count On Me» (2000) og «Margaret» (2011). Sorgtyngden i denne er opprivende, men dramatikken er underspilt og bare sjelden eksplosiv. Casey Affleck er mer enn bra.

Nocturnal Animals (2016)
Tom Ford følger opp «A Single Man» med en nydelig metafortelling, og holder tunga rett i munnen i mens han sjonglerer mellom fortid, nåtid i «virkeligheten» og fiksjon. Amy Adams og Jake Gyllenhaal er gode, og ikke minst Michael Shannon i en strålende birolle. Tapt kjærlighet og thriller i samme pakke.

Notes on Blindness (2016)
Visjonær film om teolog og forfatter John Hull. Da teologiprofessor John Hull gradvis mistet synet i begynnelsen av 1980-tallet startet han med en slags lyddagbok, som er fundamentet i filmen. Sanselig og original prisbelønt dokumentar.

O.J. Made in America (2016)
Ezra Edelman sin uhyre ambisøse, nesten 8 timer lange dokumentar varer ikke ett minutt for lenge. Oscar for beste dokumentar om den amerikanske eks-gullgutten O.J. Simpson. Virkeligheten er mørk.

Paterson (2016)
Hipsterkongen Jim Jarmusch med poetisk hverdagslig repetetiv kunst. Adam Driver som bussjåføren Paterson i den lille byen Paterson.

Raw (2016)
Var ryktene sanne: så grusomt at publikum kastet opp og besvimte? I 2017? Ikke vet jeg, men det ble god forhåndsomtale av det. Denne humørfylte fransk-belgiske grøsseren handler om en ung vegansk veterinærstudenten hvis diverse lyster våkner til liv. Egentlig en gory, annerledes og morsom oppvekstfilm.

Shallows, The (2016)
Blake Lively spiller en surfer som blir offer for haiangrep og må forskanse seg på et lite skjær. Det er det hele. Og Lively hun bærer oppgaven utmerket som actionhelt ute i bølgene. En ekte renskåret film.

T2: Trainspotting 2 (2017)
En film som på ingen måte står på egne ben, men som nesten krever at du har investert tid og følelser for den skakkjørte skotske gjengen på 90-tallet. For noen av oss blir det som å henge med gamle kompiser. Danny Boyle har regien også her og med samme ensemblet. Ble ikke feil.

Thelma (2017)
En av våre fremste filmskapere Joakim Trier svinger seg i retning sjangerfilm. Thelma er en symbolspekket overnaturlig thriller. Eili Harboe sin rolleprestasjon nevnes som regel og det med rette.